Fight Club

Advarsel: Synes du det jeg skriver et relativt tøvete, og heller bare ser filmene, stopp lesingen med en gang og ta deg en runde med "self-service" til denne filmen, for jeg vil ikke ødelegge Fight Club-opplevelsen din.

Fight Club er, og vil sannsynligvis alltid være min favorittfilm. Hvorfor det? spør du sikkert. Vel, det er egentlig bare en enkel grunn til det: Absolutt alt i filmen fungerer perfekt. Skuespillere, manus, regi, alt er så perfekt en film kan bli, hvert fall i mine øyne.

Filmen er, som stort sett alle andre gode filmer, basert på en bok skriblet av Chuck Palahniuk, et geni av dimensjoner, men samtidig er han nok litt psykisk psyk med tanke på hvor psyk filmen er. Palahniuk blir forøvrig sett på som en av verdens aller mest populære forfattere, og har skrevet andre bøker, som for eksempel Choke, en annen knallsterk film der Sam Rockwell får rollen som en sex-avhengig ung mann som prøver å finne ut saker og ting om livet og sin egen fortid. Den skal få sin egen anbefaling senere.

For dere stakkarslige sjeler som ikke vet hva Fight Club handler om:
Filmen handler om mann som forøvrig bare blir kalt "The Narrator" i rulleteksten, men jeg velger å kalle ham Jack. Jack lever et forferdelig kjedelig liv, sliter med kronisk søvnløshet(insomnia). Når han er på sitt mest desperate, etter å ha gått ett år til forskjellige støttegrupper for personer som lider av dødelige sykdommer for å få litt sympati, møter han Tyler Durden. Tyler Durden lever en stikk motsatt livsstil i forhold til Jack. Sammen slår de livskiten ut av hver andre for å oppnå en form for renselse. Dette fører til at de sammen starter Fight Club, der de åpner for at hvem som helst, rik eller fattig, skal få møte opp og sloss. Fight Club utvikler seg ekstremt raskt og plutselig er det helt ute av kontroll.

Regissør David Fincher og manusforfatter Jim Uhls jobbet tett med Chuck Palahniuk for å få et manus og en film som virkelig skulle bite kuken av alle andre regissører og manusforfattere, noe filmen og manuset fremdeles gjør den dag idag. Absolutt alt som blir sagt i Fight Club er verdt å høre på, og det er pokker ikke ofte man opplever det. Enten er det ekstremt mørk humor, eller så er det bare generelt flotte kommentarer og samtaler som blir slengt frem og tilbake. Som jeg alltid pleier å si: "Jack Black sier nok verdens beste replikk, etter hele manuset i Fight Club selvsagt, i Kung Fu Panda". Jack Black sier faktisk noe av det flotteste jeg har hørt i Kung Fu Panda, men det er så vanvittig mye klokt, skarpt og mørkt som blir sagt i Fight Club at reisningen du allerede har fått av å se på Brad Pitt (kommer tilbake til ham) enkelt kan forårsake at væske renner ut av penis, eventuelt vagina.

Over til fokuset på David Fincher som har gjort alt riktig i Fight Club. Det er vanskelig å peke ut enkelt-prestasjoner fra filmen er vanskelig, så jeg anbefaler å bare se hele skiten og nyte absolutt alt, for husk!: det er David Fincher som har instruert absolutt alle på settet.

Edward Norton spiller rollen som Jack mesterlig. Rolletolkningen kan ikke sammenliknes med noe som har blitt vist på film før, men igjen, Fight Club er en film som ingen noen sinne vil klare å slå i originalitet, sammensetting og måten den er gjennomført på. I den første halvtimen av Fight Club gjør han alle hjerner om til grøt når han viser frem en person så oppspist av kjedsomhet og søvnmangel at absolutt alle hodepiner og netter uten søvn i etterkant ikke vil ha noe å bety.

Så har du verdens aller kjekkeste mann, Brad Pitt, som Edward Nortons motpart. Brad Pitt som Tyler Durden er noe av det aller aller råeste du noen sinne vil se på film. Han er ikke bare råkjekk, men han leverer en ekstremt solid søknad til å bli kåret til "Tidenes råeste, hardeste badass" når verden en eller annen gang virkelig går til helvete. Rollen til Brad Pitt burde egentlig ikke snakkes om, den må oppleves. (Til de mannlige leserne: får du ereksjon av Brad Pitt i Fight Club er du ikke alene, og det er 100% lovlig. Til kvinnene: enjoy!)

Helena Bonham Carter er nok den svakeste av de tre, men samtidig helt nydelig. Hennes rolle som misbruker/elsker, eller bare kvinne generelt. Det er vel egentlig rollen hennes. Hun er kvinnen som får mennene i filmen til å reagere. Alle filmer trenger en kvinnelig rolle så de mannlige har noe å spille på. Bonusen i Fight Club, og med Helena Bonham Carter og mestergeniregissør David Fincher er at sammen tar de den relativt lille rollen hennes og får den til å virke ekstremt viktig for hele filmens utfall.

Nå, hadde det ikke vært for at to forbannede idioter ved en skole i USA fant ut de ville gjennomføre det som i vår tid blir kalt Columbine-massakren ville nok Edward Norton fått Oscar får rollen, men filmens ekstreme brutalitet ble ikke veldig godt mottatt hos det Amerikanske publikum. Det samme gjelder forresten alle hovedrolleinnehaverne. Norton, Brad Pitt og Helena Bonham Carter fortjener alle en Oscar for "Beste mannlige hovedrolle", "Beste mannlige bi-rolle" og "Beste kvinnelige bi-rolle".

Som en avsluttende kommentar kan jeg garantere minst én ting:
Du vil få et nytt favorittsitat etter å ha sett Fight Club.
Kos deg så forbanna hardt med filmen!

Hunger

Del 2 om Wes Anderson er på vei, men før den tid kommer skal alle få lov å kose seg med en brutal og viktig film som kaster lys på hvordan IRA-fanger hadde det i fengsel i 1981, nemlig Hunger (Filmen er forøvrig basert på sanne historier).

La det bare være sagt, ingen som laget filmen støtter IRA og deres terrorhandlinger på noen måte. Dette er bare en film som viser en litt annen side av historiene, og hvor jævlig det var å være innsatt ved ett av fengslene på 80-tallet.

Hunger er jomfrufilmen til regissør Steve McQueen, en mann jeg har stor tro på til fremtidige filmprosjekter. Steve McQueen skrev manus og screenplay også, men fikk der hjelp av Edna Walsh, en person såvidt jeg vet stort sett bare driver med teater, men har gjort et par unntak.

Over til det filmatiske. Steve McQueen har gjort en helt nydelig jobb i å illustrere de ekstremt brutale og harde forholdene de innsatte måtte sone under. Hans bruk av kommunikasjon og lange scener uten klipp eller vinkelbytte skaper en deilig effekt av at man er en flue på veggen og bare observerer alt som skjer i filmen på forferdelig, men nydelig vis. Han bruker også trikset med å ikke introdusere de innsatte og deres forhold før rundt et kvarter inn i filmen. Det virker kanskje ikke så rart, men i de foregående femten minuttene blir man bare teaset rundt hva det er som virkelig skjer, og hvilket fokus filmen vil ha.

Filmen begynner med at man møter Raymond Lohan(Stuart Graham), en tilsynelatende grei fengselvokter. Vi følger hans arbeidsdag fra frokost i heimen, til lunsj i fengselet. Her hopper filmens fokus over på de innsatte. Her møter vi Davey Gillen(Brian Milligan) og Gerry Campbell(Liam McMahon), to IRA-menn som kjemper en kamp mot vokterne sammen med resten av de innsatte. Det er også her en helt ny side av filmen åpner seg. Nå får man se glattcellene fangene bor på, at de er nakne og bare har ett pledd og én madrass. Her møter vi forøvrig også den jeg velger å kalle "den ordentlige hovedrollen", nemlig Bobby Sands(Michael Fassbender). Bobby Sands er en lederfigur blant de innsatte, og er personen folk forventer tar et tak for seg selv og sine "brødre".

Tidligere nevnte jeg Steve McQueens' bruk av kommunikasjon. Det er ekstremt lite direkte kommunikasjon i filmen. Rollene i filmen snakker generelt ganske lite med hverandre. Likevel har man ingen problemer med å forstå den kommunikasjonen McQueen faktisk har valgt å bruke. Han lar bildene tale for seg selv, og det fungerer som bare søder!

Hunger er rett og slett et helt fantastisk mesterverk. Det skal sies, det er nok ikke noen kommersiell Hollywood-produksjon som folk flest ser, men det er heller en film vi kloke og iskalde kan nyte og snakke om oss imellom. Hvis denne filmen ikke blir en "instant classic" hos hver enkelt er det bare å ringe 99523982, så skal jeg personlig kalle deg en forbanna idiot.

Kos dykk!

Synecdoche, New York

Aller først: Hvorfor i helvete skal man alltid oversette filmtitler i Norge? Jeg finner absolutt ingen god grunn. Filmer som "The Great Debaters" blir oversatt til "The Challenge", eller "Two can play that game" blir oversatt til "How to make your man behave in ten days". Man kan vel strengt talt ikke kalle det oversetting når det går fra engelsk til engelsk, men for eksempel dagens film, "Synecdoche, New York" ble oversatt til "New York i et nøtteskall". Det skal jo selvsagt også sies at filmtitler aldri skal oversettes direkte, og derfor oppstår eksempler som "Finding Nemo"/"Oppdrag Nemo", men mitt spørsmål er hvorfor vi i alle dager prøver å gjøre om på titler hele tiden?

Så, Synecdoche, New York.

Jeg har ventet med å skrible om filmer som for eksempel denne filmen av frykt for å ødelegge. Har en sjuk mengde filmer jeg forguder, men ikke tørr skrible om av frykt for å fucke opp en filmopplevelse man kan komme til å huske lenge. Likevel, Synecdoche, New York må ut.

Dette er kanskje den mest absurde, bisarre og vakre filmen jeg noen sinne har sett, og derfor vanskelig å beskrive uansett antall ord.

Filmen handler om Caden Cotard (Philip Seymore Hoffman), en deprimert teater regissør som sliter med sterk dødsangst. Hans første kone(Catherine Keener) stikker av med datteren deres til Tyskland der hun er en kjent kunstner. Samtidig vinner han et stipend som gir ham muligheten til å sette opp et gigantisk teaterstykke, et teaterstykke han ønsker å bli husket for. For det er Caden Cotards største frykt; å ikke bli husket for noe, men å bli født og dø, uten at noen vil vite at du noen sinne har eksistert. Samtidig møter vi en gjeng andre karakterer som også må bli nevnt: En forstyrrende innpåsliten psykolog (Hope Davis), kvinnen han egentlig burde giftet seg med (Samantha Morton), kvinnen han faktisk giftet seg med (Michelle Williams) og verdens aller dyktigste stalker (Tom Noonan). Sammen bidrar de til å lage kanskje verdens beste, og mest absurde film.

Filmen er skrevet og regissert av Charlie Kaufman, et geni av andre dimensjoner. Han er stort sett kjent som manusforfatter, og har klassikere som "Eternal Sunshine on the Spotless Mind", "Confessions of a Dangerous Mind" og min personlige favoritt: "Being Jon Malkovich" på CV'en.

Men med Synecdoche, New York valgte han å gjøre alt selv, og med et manus som ville fått trangsynte jævler til å blø neseblod av regisserer han et absurd mesterverk med så mange mørke og ubrukte metaforer, og et mørkt mørkt lag med Kaufman-humor. Med andre ord; pur nytelse for personer med steinharde mørke sjeler.

Som en avsluttende kommentar har jeg prøvd å tegne et bilde av hva Synecdoche, New York ble gjennom mine øyne:
Synecdoche, New York er som om en fyr med kraftig downssyndrom malte et ekstremt rart maleri, og alle kunsteksperter bare lo av ham, men egentlig hadde han en forbanna klok baktanke bak hvert enkelt penselstrøk. Filmen viser hvordan det absurde kan være jævlig forstyrrende men samtidig ekstremt nydelig og vakkert.

Kynodontas

Kynondontas, eller Dogtooth som den ble oversatt til på Engelsk, er en gresk film som mesterlig visualiserer hvor forferdelig mye man kan alvorlig fucke opp ved å stenge inne et barn i mange år. Og da mener jeg mange mange år.

Filmen er regissert av Giorgos Lanthimos, som stort sett lager bisarre og sære filmer på gresk. Denne gangen har han tatt det bisarre og det sære tre-fire hakk lenger, og jeg er usikker på om jeg anbefaler eller advarer om denne filmen. Det er ingen tvil om at Giorgos Lanthimos kan lage film. Alt i filmen ser strålende ut, og jeg elsker stort sett alt han har gjort med vinkler og locations, stort sett alt det tekniske. Det som får ting til å surre er hvor forferdelig absurd og brutal filmen er.

Filmen handler om en familie som er så langt fra normal som overhodet mulig. Familien bor i et fint hus med et stort uteområdet. Til og med et badebasseng. Problemet er bare at hele tomten er omringet av et 3-4 meter høyt gjerde, og bare faren i familien får lov til å bevege seg på utsiden, der han jobber i en fabrikk. Familien består av far, mor, eldre datter, sønn, yngre datter. Alle "barna" har passert 20 år, men kunne like gjerne hvert 5 år, og det er nok her mitt problem med filmen kommer. Problemet mitt er at alt er så absurd og brutalt, men samtidig så realistisk og fabelaktig. Skal jeg le eller gråte? Skal jeg la meg provosere eller nyte?

Det må likevel være sagt, skuespillerne i filmen gjør en innsats som jeg er usikker på om fortjener kudos, for her kommer et knippe facts jeg helst ikke ville vite om. Absolutt alt som blir gjort i filmen ble gjort av skuespillerne. Alt fra incest-scener til brutal vold til selvskading. Hvordan man får et knippe skuespillere til å gå med på noe sånt er nogle uklart, men de skal likevel få den mikroskopiske æren det er å få navnet nevnt på bloggen:
Christos Stergioglou, Michele Valley, Aggeliki Papoulia, Mary Tsoni, Hristos Passalis og Anna Kalaitzidou. Dere er personer jeg velger å hylle og samtidig aldri vil møte.

Som en slags siste advarsel/promotering:
Hvis du absolutt vil bli forstyrret, kvalm og samtidig lykkelig så burde Dogtooth gjøre det for deg.

Wesley Wales "Wes" Anderson, Del 1

Kjære godtfolk. I denne blogg-posten vil du bli introdusert/bedre kjent med favorittregissøren min. Fokuset skal ligge på hvordan han gikk fra sædcelle til et onanimonster, gjennom utdanningen hans og selvsagt hvordan han har hatt det som fullvoksen mann.

Med andre ord, jeg vil fokusere på filmene han har regissert, skrevet og produsert, og til den anledning har jeg laget en liten innholdsfortegnelse:

- Wes Anderson (Del 1)

- Bottle Rocket (Del 1)

- Rushmore (Del 1)

- The Royal Tenenbaums (Del 2)

- The Life Aquatic with Steve Zissou (Del 2)

- The Darjeeling Limited (Hotel Chevalier) (Del 2)

- Reprise av The Fantastic Mr. Fox (Del 2)

Wesley Wales Anderson, bedre kjent som Wes Anderson, er altså personen som har fått rollen; Filmhåvis' favorittregissør. "Hvorfor det?" spør du selvsagt. Svaret er såre enkelt; han lager filmer med et så intenst tragikomisk bilde at man kan få enhver person til å le, gråte, fnise og hyle. For å være megagenerell lager Wes Anderson komedier, sterkt preget av tragiske situasjoner og karakterer, med et hint av så og si alle sjangre (Ikke alle sjangre i hver bidige film selvsagt, men alle sjangre spredt godt utover alle mesterverkene). En annen sak som er viktig å vite om Wes Anderson er at han ikke er som regissører flest. Han vil gjerne være innblandet i absolutt alle prosesser i filmproduksjonen. Han regisserer, han skriver manus, han er ofte produsent, velger musikk og bruker stort sett alltid skuespillere han har tidligere erfaringer med. For uvitende amatører kan jeg fortelle dere at Wes Anderson derfor ofte blir kalt for "a cinematic auteur", dvs at han spre sin personlige kunstneriske visjon gjennom alle kanaler i filmen.

La det bare være sagt; hver enkelt film laget av Wes Anderson er ikke et mesterverk. Et eksempel på det er Bottle Rocket. Det er ingen kjempesterk film, men man ser enkelt at det er Wes Anderson som står bak, og når man ser filmene i rekkefølgen gammelt til nytt, ser man den ekstremt flotte utviklingen.

Tilbake til Bottle Rocket. I 1994 lagde Wes Anderson en kortfilm med samme tittel, som viste seg å bare være en slags pilot (Pilot: Et såkalt forsøksprogram som blir sendt til TV-stasjoner og studioer for å selge en idé til en tv-serie, eller i dette tilfellet; en film) som ble laget så han kunne få penger til å regissere en lengre spillefilm.

Bottle Rocket er overraskende nok regissert av Wes Anderson. Han skrev også manus, men der fikk han hjelp av Owen Wilson, den eneste skuespilleren som er med i absolutt alle filmene til Wes Anderson. For mange kan dette virke som noe forferdelig negativt, og jeg kunne enkelt sagt meg enig, hadde det ikke vært for at Wes Anderson gjør Owen Wilson fabelaktig. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har sterkt mislikt alle filmene Owen Wilson har vært med i, bortsett fra filmene med Wes Anderson. Nok en grunn til at jeg elsker denne mannen.

Uanz, Bottle Rocket handler om to venner og deres desperate jakt på å gjøre noe ulovlig og deres drøm om å være på rømmen fra noe. Anthony Adams (spilt av Luke Wilson (forøvrig lillebroren til Owen Wilson)) har nettopp gjort seg ferdig som frivillig innlagt ved en avdeling for psykisk syke. På utsiden møter han igjen sin engasjerte og naive venn Dignan (spilt av Owen Wilson(som tidligere forklart er Owen Wilson storebroren til Luke Wilson, men også den eldste av de tre brødrene, nemlig Andrew Wilson, er med i Bottle Rocket, i en generelt grusom rolle som guffen fyr kalt "Future Man")). Sammen starter de et prosjekt der målet er å rane et bibliotek.

Og med den relativt døvt forklarte settingen har du skissen til hva filmen handler om. De to tingene som fascinerte meg mest ved filmen var brødrene Wilson og deres flotte samspill som unge og lovende skuespillere. Husk at dette er i 1996. Dette var den første store filmproduksjonen til Owen og Luke Wilson. Samtidig var det denne filmen som gjorde Owen Wilson forelsket i det å skrive manus/screenplay, noe han senere faktisk fikk en Oscar-nominasjon for. Dette kommer jeg tilbake til.

Det andre som fascinerer meg er hvor ekstremt lite man egentlig får vite i filmen, men likevel hvor enkelt det er å følge med. I et forsøk på å forklare, uten å avsløre; i starten av filmen blir man sittende og lure på hva i alle dager dette er for noe, men når filmen først virkelig er i gang (ca 20-25 minutter ute i filmen) har man ingen problemer med å følge med, eller å forstå hva det er som egentlig skjer. Et annet eksempel er at man egentlig får vite lite rundt personene og du føler ikke at du blir veldig godt kjent med hovedrollene i filmen, men likevel er du tett på dem, og du føler ikke for å stille spørsmålet; "hvorfor gjorde han det?" osv. Alt i alt en regidebut det lukter svidd av, spesielt med tanke på at filmen ble elsket av skuespillere og regissører verden over, men likevel aldri ble noen hit hos publikum.

Moving on. I 1998 regisserte Wes Anderson sin andre storfilm. Denne gangen fikk han også hjelp på manus/screenplay av Owen Wilson. Filmen fikk tittelen Rushmore, en film som viser Wes Andersons måte å lage film på enda tydeligere enn i Bottle Rocket. For eksempel kan man høre på musikken og måten han filmer dialoger på. Det er noe som tydelig går igjen i de senere filmene hans.

Rushmore er en fantastisk historie om en såkalt skolenerd ved navn Max Fischer (spilt av Jason Schwartzman) som får gå på en privatskole ved navn Rushmore fordi han skrev et flott manus til et skuespill. Max Fischer er en sjelden type person som engasjerer seg i ekstremt mye på skolen sin. Han er president i flere titalls klubber og organisasjoner, så mange organisasjoner at sjef/rektor ved skolen, Dr. Nelson Guggenheim (spilt av Brian Cox) truer med utvisning. Samtidig starter Fischer et vennskap til en lokal millionær, Herman Blume (spilt av Bill Murray). Deres vennskap settes på prøve da Fischer og Blume forelsker seg i en lærerinne, Rosemary Cross (spilt av Olivia Williams).

Dette er selvsagt bare et fåtall av rollene i filmen. Som tidligere nevnt så bruker ofte Wes Anderson de samme skuespillerne i filmene sine. Det kan du allerede se i hans andre film, der brødrene Wilson ,Luke og Andrew Wilson, har hver sin minimale rolle, og deres siste bror, Owen Wilson, sitter som manusforfatter. Det er flere små karakterer i filmene, men som den ertepåsann jeg velger å påstå jeg er, foreslår jeg du kan se etter dem selv.

Over til selve filmen. Som tidligere skriblet kan man tydeligere se Wes Andersons måte å lage film på. I denne filmen spiller musikken en vesentlig større rolle, alle scener er bygget opp på en mer spesifikk og "kunstnerisk" måte, med sine stillestående kameraer der karakterene ofte kommer fra lang avstand og inn i bildet, istedet for at en karakter kommer gående inn i bildet. Et annet punkt kan være nærbildene, og bruken av close-ups på hovedrollene. Samtidig som det gir et rent bilde av karakterene fungerer det også ypperlig som virkemiddel for å illustrere pinlig stillhet (Wes Anderson har forøvrig fått en uoffisiell pris fra andre regissører for nettopp dette).

Avsluttende funfacts rundt filmen Rushmore:
- Jason Schwartzman og Bill Murray brukte flere uker av innspillingsperioden på å lære seg å hoppe med en sykkel (altså å hoppe med sykkelen i fart), noe de skulle gjøre i en scene. Etter hele 3 uker med øving skulle scenene spilles inn. Ingen av dem klarte det, scenen ble likevel brukt.

- Teaterstykkene som blir satt opp i filmen ble satt opp på ordentlig og vist for allment publikum, og fikk strålende terningkast fra lokale aviser.

Napoleon Dynamite

Aller først må jeg si unnskyld til de ytterst få leserne jeg har. Prosjektet med å se 10 dårlige filmer på 10 dager gikk raskt til helvete, og det beklages på det sterkeste. Resten av filmene vil bli slaktet i nærmeste fremtid, men før den tid kommer kan dere nyte en komedie som faktisk er sjukt flott. Den er så flott at den får tittelen "Tidenes beste komedie".

Hadde man delt ut Oscar til komedier ville Napoleon Dynamite stukket av med et drøyt antall priser. Rolletolkningen til Jon Heder er noe av det aller råeste jeg har sett siden Fight Club og Edward Norton.

Napoleon Dynamite er tittelen på filmen, men også tittelen på hovedrollen. Karakteren Napoleon Dynamite er nok verdens aller styggeste antihelt, men fyttidæven for en helt han er. Her kan folk være uenige i mine uttalelser. Til dere sier jeg; "Hold kjeft. En helt kan være så mangt".

Nok snikksnakk og lureri.
Filmen handler kort om Napoleon Dynamite. Det som er så ekstremt flott med Napoleon Dynamite er at han er forferdelig vanskelig å beskrive, men når du ser ham i filmen, så forstår du absolutt alt, men for å prøve å tegne et lite skriftlig bilde av personen du ser på bildet ovenfor kan jeg begynne med at Napoleon sliter litt på det sosiale planet. Han er en "dyktig" tegner. Han lager gjerne egne dyr og tegner dem, feks er hans favorittdyr en "Liger" på grunn av de sjuke magiske kreftene dyret har. (Liger= en herlig blanding mellom "lion" og "tiger")

Tankene går kanskje nå tilbake til enhver dårlig komedie der de har en forferdelig teit nerdete karakter som skal si så mye dumt at man får lyst til å sette på The Grudge istedet. Der blir det i det minste ikke sagt så mye.

Men nei, Napoleon Dynamite er original og steinhard på det området. Filmen er revolusjonerende i den forstand at den ikke har noen sex-scener eller spesielle action-scener. Det hele er filmet på en måte som gjør at du forstår det er ment å forestille et USA for et par år siden, i en liten by som ikke henger like mye med som alle andre. Igjen, dette kan høres døvt ut, men med hånda på mitt dypfryste iskalde hjerte kan jeg love at det ikke stemmer.

Skuespillerne og manusforfatterne har jobbet legendarisk godt sammen. Som sagt, med Jon Heder i hovedrollen som Napoleon Dynamite hadde det egentlig vært nok til at jeg hadde kost meg med filmen, men jaggu har Napoleon en bror ved navn Kip, spilt av Aaron Ruell. Kip har ikke kommet like skeivt ut med utseende, men ca like skeivt ut med de sosiale antennene. Aaron Ruell gjør et stykke legendarisk arbeid sammen med Jon Heder, for hver gang rollene deres er i samme scene får jeg reisning. I tillegg er det flere ekstremt fine roller fra skuespillere som Efren Ramirez, Jon Gries og Tina Majorino

Som en avsluttende kommentar må det sies at Napoleon Dynamite ikke nødvendigvis er en film du ler deg ihjel av, men det gjør ingenting, for du smiler hele veien. Med sin sjuke og sære humor, sammen med Jon Heders rolletolkning og et manus man kan polere lysestaken til, blir dette den ultimate komedie.

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 3: Charlies Angels: Full Throttle

Charlies Angels: Full Throttle er en ekte oppfølger. Det vil si at den ikke gjør som Behind Enemy Lines 2. Den stjeler ikke tittelen til en brukbar film, tar tittelen med til en mørk kjeller der de voldtar og torturerer den.

Neida, Charlies Angels: Full Throttle er en film som faktisk følger opp der den forrige sluttet. Likheten mellom Behind Enemy Lines 2 og Charlies Angels: Full Throttle er nok at at ingen av filmene burde blitt laget. I Charlies Angels' tilfelle burde ikke originalen heller blitt laget, men den slipper unna i denne omgang fordi filmen har Bill Murray og Sam Rockwell med i hovedrollene, og de redder faktisk filmen. Charlies Angeles: Full Throttle kan skilte med "fabelaktige skuespillere" som: Bernie Mac, Justin Theroux, Demi Moore og ikke minst Shia LaBeouf.

Nok om originaler og annet skitpreik.

Charlies Angels: Full Throttle er et bevis på hvordan regissører desperat prøver å skjule dårlige filmer med heite kvinnfolk.

I denne omgang er regissøren McG. Jada, du leste riktig. Regissøren kaller seg selv McG (Uttales: MækkGi). McG regisserte forøvrig også originalen, men den er vi ferdig med i denne omgang. Han har også regissert storfilmen Terminator Salvation, og jobber med flere nye prosjekter, så en skulle tro det er håp for McG, men ettersom kan kaller seg noe så vanvittig douchy, er det umulig å ta mannen seriøst.

Som regissør har han gjort mange feil. Forferdelig mange feil. En av de aller største var nok å la Ivan Goff, Ben Roberts, John August, Cormac Wibbnerley og Marianne Wibberley stå for manus og story. Det er noe av det aller aller verste jeg har hørt/lest (evt. opplevd). Jeg bruker samme setning som jeg brukte i forrige slakt, men denne gangen med en forferdelig tjukk understrekning: til og med Transformers-fans vil hyle av smerte av dette manuset. Ingen eksempler skal kommes med, ingen sitater skal kommes med. Dette må du oppleve for å forstå.

Tilbake til regien. Til dere som ikke vet hva Charlies Angeles går ut på, så er det tre spionjenter som jobber for en mann ved navn Charlie. Disse tre jentene er heite som få, og skal være forferdelig dyktige spioner, dvs de skal være kloke og kunne sloss. Jeg velger å fokusere på slossingen, ettersom klokskapen går på manus og jeg vil helst ikke tenke mer på manuset.

Sloss-scenene i filmen fortjener en egen sjanger, evnetult egen kategori. Det er greit at spioner skal være overnaturlig dyktige og holde en slags Übermensch-standard, men dette blir bare for dumt. Det er ikke det at de er så forferdelig overlegne, men det ser så forbanna jævlig ut. Det ser ut som om de prøver å lage en Hollywood-versjon av slossingen fra "Crouching Tiger, Hidden Dragon"(- en nydelig og sjuk kinesisk film), men det funker ikke i det hele tatt. Om det er latterlig dårlig animert, eller om det bare er helt jævelig regi, det vet jeg ikke, men fyttihelvete for en regissør som faktisk har gått fra filmsettet og tenkt: "Det der så bra ut".
DET SER HELT JÆVELIG UT! DRITTREGISSØR!

Over til skuespillerne. De forferdelige skuespillerne. Samtidig som at et av tidenes jævligste manus bidrar til å gjøre skuespillernes prestasjoner enda verre, så bidrar skuespillerne til at manuset virker som pur avføring. For å begynne med den jævligste av de jævlige: Cameron Diaz. Joda, hun skal virke blond, dum og alle de greiene der, men det får da være grenser. Sammen med Lucy Liu og Drew Barrymore danner de teamet av "engler" engler som skal sparke baller og se heite ut. Sammen beviser de også at filmer som Charlies Angels: Full Throttle er en av flere grunner til at manisk depresjon eksisterer.

I tillegg så kommer Bernie Mac og Shia LaBeouf inn i filmen som to av de mest unødvendige karakterene i filmen. Bernie Mac er ikke en morsom neger og Shia LaBeouf er ikke em søt/kjekk/digg ung mann. Og når man trodde det ikke kunne bli verre, så kommer Justin Theroux og Demi Moore dansende inn som skurkene. Justin Theroux, med en av de verste irske aksentene jeg har hørt noen sinne, og Demi Moore med en så fæl skurkefigur atte hjælp! Det er så mye faenskap at å beskrive det blir til slutt umulig.

Heldigvis, på en av de minste positive sidene jeg vet om, så sniker Crispin Glover seg inn som en gal stalker. Han sliter også med Trichophilia (Trichophilia: Personer som tenner på hår. Enten hår generelt, eller spesielle farger, frisyrer osv.) noe som gjør at man kan være så heldig å vurdere å trekke på smilebåndet.

Alt tatt i betraktning er dette en av de aller aller jævligste filmene gjennom tidene, og hvis jeg husker rett så går den inn under sjangeren "Action-komedie", en sjanger som får en ny mening etter å ha sett Charlies Angels: Full Throttle.

Se filmen, men vær advart, du kan ende opp med å se ut som dama i The Grudge eller Jan Teigen.

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 2: Behind Enemy Lines 2 - Axis of Evil

Behind Enemy Lines er en fabelaktig film, og har en fisefin slutt der de ikke lar ting stå åpent. Behind Enemy Lines 2 har derfor absolutt ingenting å gjøre med utgangspunktet, bortsett fra en skremmende lik tittel.

Behind Enemy Lines 2 - Axis of Evil er en drittfilm av usaklige dimensjoner, det er det ingen tvil om. Hvorfor er den så forferdelig dårlig? En herlig kombinasjon av regi, manus, skuespillere og story.

Vi begynner med storryen.

En satelitt som brukes av det amerikanske millitæret tar tilfeldigvis bilder over Nord-Korea og fanger opp bilder av det som kan minne om en atom-rakett. Dette skaper selvsagt liv og røre, og vi får se Presidenten ta beslutninger med drøssevis av eksperter og offiserer i Det Hvite Hus.

Samtidig blir vi introdusert til en gruppe NavySeals, en spesialstyrke som skal snike seg inn i Nord-Korea og sprenge opp en atomrakett. Allerede her begynner ting å surre for meg, ettersom sprenging av en atomrakett har såpass mange kjipe effekter at det ikke burde være noe en president sier ja til.

Spesielt ikke når han takker nei til et annet forslag der det blir anslått at rundt 500'000 Koreanere vil dø. En atombombe vil vel enkelt slå 500'000, i tillegg til å drive gjøn med flere fremtidige generasjoner.

For å gå over til regi og manus så er det ingen tvil om at vi like godt kan legge 70% av skylda på regissør James Dodson, som forøvrig ikke har produsert noe som helst siden Behind Enemy Lines 2, men for spesielt interesserte kan jeg si at James Dodson står bak "storproduksjoner" som "Quest of the Delta Knights" og "Catch That Kid", filmer som ikke fikk noen form for oppmerksomhet.

James Dodson gjør så mye feil at en nybegynner med et håndholdt kamera ville begynt å gråte. For å illustrere at biler kjører fort spiller Dodson av klippet i høyere hastighet enn normalt. Ikke bare mislykker han i å filme biler som faktisk kjører fort, når han prøver å jukse seg til høy hastighet er det helt latterlig enkelt å se.

I tillegg er manuset, som forøvrig er skrevet av samme elendige regissør: James Dodson, er så forferdelig grusomt at selv Transformers-tilhengere vil hyle av smerte, og det er ingen overdrivelse.

Heldigvis for James Dodson blir hans elendige manus og grusomme regi delvis overdøvet av forferdelig, forferdelig dårlige skuespillere. Hovedrolleinnehaver Nicholas Gonzalez, kjent fra Melrose Place hvor han fremdeles holder karrieren gående, er en kjekk jævel, men ikke noe mer enn det. Han får i tillegg hjelp fra Matt Bushell, kjent fra så og si alle serier produsert i USA, i tillegg til en nanorolle i Twilight.

Sammen er de et slags ubrukelig fyrverkeri som ingen egentlig skjønner vitsen med.

Som en kjapp konklusjon kan jeg enkelt forklare at denne filmen er et bevis på at absolutt alt som kan gjøres galt, ofte gjøres på akkurat den måten.

I motsetning til The Grudge så anbefaler jeg folk å se denne filmen, bare så man får se et ordentlig fullkomment rasshøl av en film.

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 1: The Grudge

La det være sagt, jeg ser disse filmene så du skal få slippe unna, eventuelt bedrive selvskading og se dem selv.

Spoilere kan forekomme, men la oss være helt ærlige, The Grudge er av typen film som virkelig ikke kan "ødelegges" av spoilere.

Den var ødelagt lenge før regissør og kronidiot Takashi Shimizu tenkte på å lage originalen. Når vi først er inne på regissøren, så må vi nevne alle hans storslotte filmer. Hold deg fast, for dette er noe å se opp til!

Ju-on (Originalen til The Grudge), Ju-on 2 (en herlig toer av en allerede dårlig film), men det er nå ting virkelig begynner å gå til helvete. For som alle vet så elsker amerikanerne å lage remakes. Alt skal lages på nytt der folk snakker engelsk. Dette fordi amerikanerne rett og slett ikke kan lese sitt eget skriftspråk.

Tilbake til filmer av Takashi Shimizu, for han laget altså Ju-on, den japanske fullblodsversjonen av The Grudge. Han lagde også en oppfølger, men i tillegg til dette lagde han også den amerikanske versjonen, altså The Grudge. Personlig tenker jeg at her burde han ha stoppet for lenge siden, men Takashi Shimizu tråkker skikkelig i dritten å lager The Grudge 2! Her tenker du nok at all jævelskapen tar slutt, og den tar slutt for Takashi Shimizu, men idiotene i USA tok over stafettpinnen, og en mann ved navn Toby Wilkins lagde The Grudge 3 i fjor. Av erfaring så velger jeg å tro at det kommer til å bli laget en firer, og er vi skikkelig uheldige kommer femmeren også.

Nok om originalen, oppfølgerne og fremtiden.

The Grudge handler kort og ikke spesielt godt om en såkalt forbannelse, og som vi blir forklart i starten av filmen så blir en forbannelse skapt da et drap blir begått av raseri og sinne.

Filmen starter ved at vi får se en mann slenge seg over en balkong og blir drept av fallet. Det er faktisk akkruat her, bare 2 minutter og 20 sekunder ut i filmen, at det råeste foregår. The Grudge har nemlig en nokså brukbar intro, med masse svart hår som skal virke skummelt. For min del er det ikke skummelt, men heller relativt kult.

Problemet til filmen er derimot at dette er høydepunktet for min del. Herfra går det bare rett til helvete, og det blir aldri spesielt skummelt.

Begrunnelse:

Skuespillerne som er med stammer fra den stygge skrekkfilm-familien, en familie vi alle helst ikke vil ha noen form for kommunikasjon med. Det er nok kanskje derfor skuespillerne ser ut som de venter på at noe skal skje, istedet for å virke redde.

Hver gang sjelløse, albinojapanere dukker opp i bildet, ser aldri skuespillerne på noen måte redde ut. Redselen er rett og slett ikkeeksisterende. Det man uheldigvis får se er en gjeng amerikanere som ser ut til å se på en film, og de venter på at noe spennende skal skje.

I det en albinojapaneser immiterer en slange ned en trapp, og lager hese lyder med halsen (som forøvrig aldri er en skummel lyd. En lyd kan umulig virke skummel eller skremmende når hvert eneste menneske på jord kan lage en helt identisk lyd), ligger hovedpersonene (Sarah Michelle Gellar, kjent fra drøssevis av dårlige produksjoner, og Jason Behr som senere ble med i "storproduksjonen" "The Tattooist", en film jeg lover å ta opp ved en senere anledning)

klare på gulvet og venter som to hunder venter på at en tennisball skal bli kastet i deres retning. Det er provoserende, irriterende og helt forferdelig å se på.

Det skal sies, regissør og manusforfatter Takashi Shimizu skal ta noe skyld for at filmen(e) hans blir helt forferdelig dårlig, men med skuespillere som ingen heldigvis har sett igjen, bortsett fra i The Grudge 2 og sikkert i fremdtidige Grudge-produksjoner, så må skylden fordeles uttover hele produksjonen.

Den eneste skuespilleren som skal få kudos idag er:

(HOLD DEG FAST!)

Takako Fuji! Det uheldige kvinnemennesket som spiller en stygg og jævlig albinojapse som ikke skal ta noe kritikk for å gjøre noe feil, ettersom hun ikke har noen replikker, og bare er med i filmen for å få ukontrollerte rykninger og danse samtidsdans (det er i hvert fall det det ser ut som).

Ikke se The Grudge. Aldri se The Grudge. (Havner du i en situasjon der du likevel ser The Grudge, og en stakkars person velger å skrike eller bli redd, gjør følgende: finn en hard gjenstand, plasser gjenstanden med en hard bevegelse, gjentatte ganger, i fjeset til personen som skriker/er redd, for her er det nok dårlig storry og uheldige frampek til at generell skvetting burde være et fremmedord).

Iron Man 2

- En film der handlingen slukes av kjendisene.

Kjære godtfolk, dette er en oppfølger, og har du ikke sett eneren så foreslår jeg at du ser den før du ser denne, for uten storrien vil denne filmen være like meningsfull som algebra, og vi vet alle at algebra ikke gir veldig mye mening.

Iron Man 2 er en flott actionfilm, men skal vi sammenlikne med eneren så blir det litt i det kjedeligste laget. Filmen begynner godt med en herlig oppdatering på hvem som egentlig er med i filmen.

Tony Stark, spilt av Robert Downey Jr, viser at han fremdeles er en selvsentrerte drittsekken han var i eneren. Pepper Potts, spilt av Gwyneth Paltrow, viser seg som den bekymrede assistenten/sekretæren hun også var tidligere, så alt i alt har de store rollene fra eneren holdt seg godt, men det samme kan ei sies om skurken, Ivan Vanko, spilt av den legendariske Mickey Rourke, som dessverre ikke klarer å gjøre en så stor rolle som folk kanskje forventet av ham i denne filmen. I tillegg blir vi introdusert til Natalie Rushman, spilt av Scarlett Johansson, som blir brukt på samme måte som Angelina Jolie blir brukt i filmen ”Wanted”, og Megan Fox i transformersfilmene. Hun er der for å se heit ut og den oppgaven løser hun uten problemer. Men den stjernespekkede filmen stopper ikke her, for filmen kan skilte med navn som Don Cheadle, Sam Rockwell og ikke minst Samuel L. Jackson, og en skulle tro at med et slikt drømmelag av skuespillere så skulle alt fungere, men det gjør dessverre ikke det.

Vi kommer inn i historien på et tidspunkt der Tony Stark, som Iron Man, har hindret krig og kriminalitet over hele verden og seiler rundt i et hav av selvtillit, som om han ikke hadde nok fra før. Vi blir også raskt introdusert til Ivan Vanko, den hevnlystne russeren med et ønske om å svekke Iron Mans stjernestatus verden over, og lykkes raskt med akkurat det. I tillegg blir vi introdusert til Natalie Rushman (Scarlett Johansson) som blir brukt på samme måte som Angelina Jolie blir brukt i filmen ”Wanted”, og Megan Fox i transformersfilmene. Hun er der for å se heit ut og den oppgaven løser hun uten problemer.

Det er kanskje akkurat her mitt problem starter med filmen, fordi jeg blir rett og slett ikke helt overbevist av de forskjellige rollene. De klarer ikke selge handlingen, og jeg blir sittende og nyte de få sekundene Robert Downey Jr. får vise sine overnaturlige skuespillerevner, og ja, de er akkurat like overnaturlige som før. Downey Jr. gjør rett og slett en så sterk rolle at filmen blir verdt å se. I absolutt alle scener han er med i klarer han å stjele oppmerksomheten min, uansett om han er i handlingens sentrum eller bare står i bakgrunnen som en arrogant fjellvegg.

Filmen er forferdelig vanskelig å kritisere, samtidig som den er vanskelig å elske. Robert Downey Jr. gjør rollen som Tony Stark så godt at det er grunn nok til å forgude filmen, men samtidig er det andre som klarer å trekke den ned igjen, for eksempel Mickey Rourke i rollen som Ivan Vanko. Rourke sliter litt med den russiske aksenten, og allerede der mister han meg. Det skal sies at hans arrogante rolle har sin sjarm i noen få scener, men i akkurat disse scenene er også mesterskuespilleren Sam Rockwell, som har havnet i en rolle han virkelig ikke passer i. Sammen blir de dynamitt, men dessverre for filmen, blir dynamitten brukt i av en selvmordsbomber.

Som en konklusjon kan jeg bare si følgende:
Scarlett Johansen er heit som få, og Robert Downey Jr. setter stort sett alle skuespillere på plass med en av få ekstremt gode portretter av en arrogant, selvsentrert superhelt.
På en bakside så gjør resten av ”crewet” det vanskelig å like filmen, men jeg lar likevel kritikerterningen vise 4 øyne.