Wesley Wales "Wes" Anderson, Del 1

Kjære godtfolk. I denne blogg-posten vil du bli introdusert/bedre kjent med favorittregissøren min. Fokuset skal ligge på hvordan han gikk fra sædcelle til et onanimonster, gjennom utdanningen hans og selvsagt hvordan han har hatt det som fullvoksen mann.

Med andre ord, jeg vil fokusere på filmene han har regissert, skrevet og produsert, og til den anledning har jeg laget en liten innholdsfortegnelse:

- Wes Anderson (Del 1)

- Bottle Rocket (Del 1)

- Rushmore (Del 1)

- The Royal Tenenbaums (Del 2)

- The Life Aquatic with Steve Zissou (Del 2)

- The Darjeeling Limited (Hotel Chevalier) (Del 2)

- Reprise av The Fantastic Mr. Fox (Del 2)

Wesley Wales Anderson, bedre kjent som Wes Anderson, er altså personen som har fått rollen; Filmhåvis' favorittregissør. "Hvorfor det?" spør du selvsagt. Svaret er såre enkelt; han lager filmer med et så intenst tragikomisk bilde at man kan få enhver person til å le, gråte, fnise og hyle. For å være megagenerell lager Wes Anderson komedier, sterkt preget av tragiske situasjoner og karakterer, med et hint av så og si alle sjangre (Ikke alle sjangre i hver bidige film selvsagt, men alle sjangre spredt godt utover alle mesterverkene). En annen sak som er viktig å vite om Wes Anderson er at han ikke er som regissører flest. Han vil gjerne være innblandet i absolutt alle prosesser i filmproduksjonen. Han regisserer, han skriver manus, han er ofte produsent, velger musikk og bruker stort sett alltid skuespillere han har tidligere erfaringer med. For uvitende amatører kan jeg fortelle dere at Wes Anderson derfor ofte blir kalt for "a cinematic auteur", dvs at han spre sin personlige kunstneriske visjon gjennom alle kanaler i filmen.

La det bare være sagt; hver enkelt film laget av Wes Anderson er ikke et mesterverk. Et eksempel på det er Bottle Rocket. Det er ingen kjempesterk film, men man ser enkelt at det er Wes Anderson som står bak, og når man ser filmene i rekkefølgen gammelt til nytt, ser man den ekstremt flotte utviklingen.

Tilbake til Bottle Rocket. I 1994 lagde Wes Anderson en kortfilm med samme tittel, som viste seg å bare være en slags pilot (Pilot: Et såkalt forsøksprogram som blir sendt til TV-stasjoner og studioer for å selge en idé til en tv-serie, eller i dette tilfellet; en film) som ble laget så han kunne få penger til å regissere en lengre spillefilm.

Bottle Rocket er overraskende nok regissert av Wes Anderson. Han skrev også manus, men der fikk han hjelp av Owen Wilson, den eneste skuespilleren som er med i absolutt alle filmene til Wes Anderson. For mange kan dette virke som noe forferdelig negativt, og jeg kunne enkelt sagt meg enig, hadde det ikke vært for at Wes Anderson gjør Owen Wilson fabelaktig. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har sterkt mislikt alle filmene Owen Wilson har vært med i, bortsett fra filmene med Wes Anderson. Nok en grunn til at jeg elsker denne mannen.

Uanz, Bottle Rocket handler om to venner og deres desperate jakt på å gjøre noe ulovlig og deres drøm om å være på rømmen fra noe. Anthony Adams (spilt av Luke Wilson (forøvrig lillebroren til Owen Wilson)) har nettopp gjort seg ferdig som frivillig innlagt ved en avdeling for psykisk syke. På utsiden møter han igjen sin engasjerte og naive venn Dignan (spilt av Owen Wilson(som tidligere forklart er Owen Wilson storebroren til Luke Wilson, men også den eldste av de tre brødrene, nemlig Andrew Wilson, er med i Bottle Rocket, i en generelt grusom rolle som guffen fyr kalt "Future Man")). Sammen starter de et prosjekt der målet er å rane et bibliotek.

Og med den relativt døvt forklarte settingen har du skissen til hva filmen handler om. De to tingene som fascinerte meg mest ved filmen var brødrene Wilson og deres flotte samspill som unge og lovende skuespillere. Husk at dette er i 1996. Dette var den første store filmproduksjonen til Owen og Luke Wilson. Samtidig var det denne filmen som gjorde Owen Wilson forelsket i det å skrive manus/screenplay, noe han senere faktisk fikk en Oscar-nominasjon for. Dette kommer jeg tilbake til.

Det andre som fascinerer meg er hvor ekstremt lite man egentlig får vite i filmen, men likevel hvor enkelt det er å følge med. I et forsøk på å forklare, uten å avsløre; i starten av filmen blir man sittende og lure på hva i alle dager dette er for noe, men når filmen først virkelig er i gang (ca 20-25 minutter ute i filmen) har man ingen problemer med å følge med, eller å forstå hva det er som egentlig skjer. Et annet eksempel er at man egentlig får vite lite rundt personene og du føler ikke at du blir veldig godt kjent med hovedrollene i filmen, men likevel er du tett på dem, og du føler ikke for å stille spørsmålet; "hvorfor gjorde han det?" osv. Alt i alt en regidebut det lukter svidd av, spesielt med tanke på at filmen ble elsket av skuespillere og regissører verden over, men likevel aldri ble noen hit hos publikum.

Moving on. I 1998 regisserte Wes Anderson sin andre storfilm. Denne gangen fikk han også hjelp på manus/screenplay av Owen Wilson. Filmen fikk tittelen Rushmore, en film som viser Wes Andersons måte å lage film på enda tydeligere enn i Bottle Rocket. For eksempel kan man høre på musikken og måten han filmer dialoger på. Det er noe som tydelig går igjen i de senere filmene hans.

Rushmore er en fantastisk historie om en såkalt skolenerd ved navn Max Fischer (spilt av Jason Schwartzman) som får gå på en privatskole ved navn Rushmore fordi han skrev et flott manus til et skuespill. Max Fischer er en sjelden type person som engasjerer seg i ekstremt mye på skolen sin. Han er president i flere titalls klubber og organisasjoner, så mange organisasjoner at sjef/rektor ved skolen, Dr. Nelson Guggenheim (spilt av Brian Cox) truer med utvisning. Samtidig starter Fischer et vennskap til en lokal millionær, Herman Blume (spilt av Bill Murray). Deres vennskap settes på prøve da Fischer og Blume forelsker seg i en lærerinne, Rosemary Cross (spilt av Olivia Williams).

Dette er selvsagt bare et fåtall av rollene i filmen. Som tidligere nevnt så bruker ofte Wes Anderson de samme skuespillerne i filmene sine. Det kan du allerede se i hans andre film, der brødrene Wilson ,Luke og Andrew Wilson, har hver sin minimale rolle, og deres siste bror, Owen Wilson, sitter som manusforfatter. Det er flere små karakterer i filmene, men som den ertepåsann jeg velger å påstå jeg er, foreslår jeg du kan se etter dem selv.

Over til selve filmen. Som tidligere skriblet kan man tydeligere se Wes Andersons måte å lage film på. I denne filmen spiller musikken en vesentlig større rolle, alle scener er bygget opp på en mer spesifikk og "kunstnerisk" måte, med sine stillestående kameraer der karakterene ofte kommer fra lang avstand og inn i bildet, istedet for at en karakter kommer gående inn i bildet. Et annet punkt kan være nærbildene, og bruken av close-ups på hovedrollene. Samtidig som det gir et rent bilde av karakterene fungerer det også ypperlig som virkemiddel for å illustrere pinlig stillhet (Wes Anderson har forøvrig fått en uoffisiell pris fra andre regissører for nettopp dette).

Avsluttende funfacts rundt filmen Rushmore:
- Jason Schwartzman og Bill Murray brukte flere uker av innspillingsperioden på å lære seg å hoppe med en sykkel (altså å hoppe med sykkelen i fart), noe de skulle gjøre i en scene. Etter hele 3 uker med øving skulle scenene spilles inn. Ingen av dem klarte det, scenen ble likevel brukt.

- Teaterstykkene som blir satt opp i filmen ble satt opp på ordentlig og vist for allment publikum, og fikk strålende terningkast fra lokale aviser.