Hunger

Del 2 om Wes Anderson er på vei, men før den tid kommer skal alle få lov å kose seg med en brutal og viktig film som kaster lys på hvordan IRA-fanger hadde det i fengsel i 1981, nemlig Hunger (Filmen er forøvrig basert på sanne historier).

La det bare være sagt, ingen som laget filmen støtter IRA og deres terrorhandlinger på noen måte. Dette er bare en film som viser en litt annen side av historiene, og hvor jævlig det var å være innsatt ved ett av fengslene på 80-tallet.

Hunger er jomfrufilmen til regissør Steve McQueen, en mann jeg har stor tro på til fremtidige filmprosjekter. Steve McQueen skrev manus og screenplay også, men fikk der hjelp av Edna Walsh, en person såvidt jeg vet stort sett bare driver med teater, men har gjort et par unntak.

Over til det filmatiske. Steve McQueen har gjort en helt nydelig jobb i å illustrere de ekstremt brutale og harde forholdene de innsatte måtte sone under. Hans bruk av kommunikasjon og lange scener uten klipp eller vinkelbytte skaper en deilig effekt av at man er en flue på veggen og bare observerer alt som skjer i filmen på forferdelig, men nydelig vis. Han bruker også trikset med å ikke introdusere de innsatte og deres forhold før rundt et kvarter inn i filmen. Det virker kanskje ikke så rart, men i de foregående femten minuttene blir man bare teaset rundt hva det er som virkelig skjer, og hvilket fokus filmen vil ha.

Filmen begynner med at man møter Raymond Lohan(Stuart Graham), en tilsynelatende grei fengselvokter. Vi følger hans arbeidsdag fra frokost i heimen, til lunsj i fengselet. Her hopper filmens fokus over på de innsatte. Her møter vi Davey Gillen(Brian Milligan) og Gerry Campbell(Liam McMahon), to IRA-menn som kjemper en kamp mot vokterne sammen med resten av de innsatte. Det er også her en helt ny side av filmen åpner seg. Nå får man se glattcellene fangene bor på, at de er nakne og bare har ett pledd og én madrass. Her møter vi forøvrig også den jeg velger å kalle "den ordentlige hovedrollen", nemlig Bobby Sands(Michael Fassbender). Bobby Sands er en lederfigur blant de innsatte, og er personen folk forventer tar et tak for seg selv og sine "brødre".

Tidligere nevnte jeg Steve McQueens' bruk av kommunikasjon. Det er ekstremt lite direkte kommunikasjon i filmen. Rollene i filmen snakker generelt ganske lite med hverandre. Likevel har man ingen problemer med å forstå den kommunikasjonen McQueen faktisk har valgt å bruke. Han lar bildene tale for seg selv, og det fungerer som bare søder!

Hunger er rett og slett et helt fantastisk mesterverk. Det skal sies, det er nok ikke noen kommersiell Hollywood-produksjon som folk flest ser, men det er heller en film vi kloke og iskalde kan nyte og snakke om oss imellom. Hvis denne filmen ikke blir en "instant classic" hos hver enkelt er det bare å ringe 99523982, så skal jeg personlig kalle deg en forbanna idiot.

Kos dykk!