Kynondontas, eller Dogtooth som den ble oversatt til på Engelsk, er en gresk film som mesterlig visualiserer hvor forferdelig mye man kan alvorlig fucke opp ved å stenge inne et barn i mange år. Og da mener jeg mange mange år.
Filmen er regissert av Giorgos Lanthimos, som stort sett lager bisarre og sære filmer på gresk. Denne gangen har han tatt det bisarre og det sære tre-fire hakk lenger, og jeg er usikker på om jeg anbefaler eller advarer om denne filmen. Det er ingen tvil om at Giorgos Lanthimos kan lage film. Alt i filmen ser strålende ut, og jeg elsker stort sett alt han har gjort med vinkler og locations, stort sett alt det tekniske. Det som får ting til å surre er hvor forferdelig absurd og brutal filmen er.
Filmen handler om en familie som er så langt fra normal som overhodet mulig. Familien bor i et fint hus med et stort uteområdet. Til og med et badebasseng. Problemet er bare at hele tomten er omringet av et 3-4 meter høyt gjerde, og bare faren i familien får lov til å bevege seg på utsiden, der han jobber i en fabrikk. Familien består av far, mor, eldre datter, sønn, yngre datter. Alle "barna" har passert 20 år, men kunne like gjerne hvert 5 år, og det er nok her mitt problem med filmen kommer. Problemet mitt er at alt er så absurd og brutalt, men samtidig så realistisk og fabelaktig. Skal jeg le eller gråte? Skal jeg la meg provosere eller nyte?
Det må likevel være sagt, skuespillerne i filmen gjør en innsats som jeg er usikker på om fortjener kudos, for her kommer et knippe facts jeg helst ikke ville vite om. Absolutt alt som blir gjort i filmen ble gjort av skuespillerne. Alt fra incest-scener til brutal vold til selvskading. Hvordan man får et knippe skuespillere til å gå med på noe sånt er nogle uklart, men de skal likevel få den mikroskopiske æren det er å få navnet nevnt på bloggen:
Christos Stergioglou, Michele Valley, Aggeliki Papoulia, Mary Tsoni, Hristos Passalis og Anna Kalaitzidou. Dere er personer jeg velger å hylle og samtidig aldri vil møte.
Christos Stergioglou, Michele Valley, Aggeliki Papoulia, Mary Tsoni, Hristos Passalis og Anna Kalaitzidou. Dere er personer jeg velger å hylle og samtidig aldri vil møte.
Som en slags siste advarsel/promotering:
Hvis du absolutt vil bli forstyrret, kvalm og samtidig lykkelig så burde Dogtooth gjøre det for deg.
Hvis du absolutt vil bli forstyrret, kvalm og samtidig lykkelig så burde Dogtooth gjøre det for deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar