10 dårlige filmer, bonusslakt: Daredevil

Prosjektet jeg startet en gang i mai gikk rett til helvete. Målet var å se 10 ekstremt dårlige filmer, de 10 aller verste filmene jeg vet om faktisk. Dette skulle gjøres på 10 dager, men ble for intenst etter bare 3. Har likevel bestemt meg for at filmene skal henges ut. Denne gangen blir det en film jeg tilfeldigvis dumpet borti, ettersom listen over 10 forferdelige filmer allerede var komplett før prosjektet ble startet i mai.

Holy fuck. Tok meg en sjelden kveld for å se en film jeg ikke visste noe om på televisjonen. Det kommer definitivt til å skje igjen, for når filmer er så forferdelig jævlige som Daredevil, ja, da vet man liksom ikke helt hva man skal gjøre etterpå. Man kan faktisk sammenlikne det med følelsen man har rett etter man har sett en mind-blowing, fantastisk god film (se Fight Club).

Daredevil handler om en mann ved navn Matt Murdock, som ble blind etter en ekstremt døv ulykke som barn, der han fikk noe "toxic waste" i øynene. Han ble blind, men utviklet sjuk hørsel og luktesans. Faren blir drept av en skitten rik mafiaboss-aktig rolle, og det er her den ekstremt misbrukte hevnlysten kommer inn. Matt Murdock skal hevne seg på mennene som styrer nabolaget hans: Hell's Kitchen.

Filmen er regissert av Mark Steven Johnson, en forbannet idiot jeg helt ærlig gjerne ser kverket. Han har nemlig også regissert en av tidenes aller verste filmer: Ghost Rider, som sannsynligvis får sin egen rantefest på bloggen.

Hva han tenkte da han regisserte Daredevil er usikkert. Sannsynligvis tenkte han ikke, men håpte at et knippe grusomme effekter skulle redde ham inn. Det gjør de ikke. Filmen er faktisk forsøkt pimpet opp med effekter fra første sekund, og alt blir ekstremt deprimerende og rævlig!
En ting man kan merke seg er at så og si alle sloss-scener er forferdelig pinlig gjennomført. Ting går sakte, man ser veldig godt hva som blir gjort av de forskjellige karakterene, og alt ser forferdelig innøvd ut. I tillegg kommer de forferdelige byttene mellom det alle kan se med øyene, og det Matt Murdock "ser" med hjelp av hørselen. Måten det illustreres på holder en skremmende høy hodepine-faktor. Forøvrig, alle action-scener og sloss-scener minner latterlig mye om slossingen i Charlies Angels-filmene(Se gjerne tidligere slakt av Charlies Angels - Full Throttle). Liten beskjed til Mark Steven Johnson, som jeg forøvrig også har gitt til McG tidligere:
Om det er latterlig dårlig animert, eller om det bare er helt jævelig regi, det vet jeg ikke, men fyttihelvete for en regissør som faktisk har gått fra filmsettet og tenkt: "Det der så bra ut".
DET SER HELT JÆVELIG UT! FORBANNA DRITTREGISSØR!

Hovedrollene er fylt opp med skuespillere jeg virkelig virkelig hater. Ben Affleck spiller Matt Murdock/Daredevil. Colin Farrell spiller Bullseye, en av de styggeste skurkene jeg har sett i en film. Ikke stygg på en komisk måte, men på en tragisk, deprimerende måte. Sammen med Colin Farrell som skurk er Michael Clarke Duncan, en mann som sliter med samme syndrom som Will Smith; han er egentlig forbanna dyktig, men sier ja til forferdelige filmer likevel. Sist blant hovedrollene kommer Jennifer Garner, som har fått den ekstremt viktige rollen som pen dame. Samler du denne relativt triste gjengen, slenger på et alt for høyt antall forferdelige action-scener, koker det opp i en gryte av dårlig animasjon og strør litt av den aller aller verste kinesiske Kung-fu-filmen du har sett noen sinne, har du Daredevil.

Glemte å nevne at filmen sannsynligvis har samlet et imponerende knippe låter. Dessverre er låtene helt forjævlige. Apropos musikk, check ut sjefens blogg, bloggen for deg med helt hinsides rævva musikksmak

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 3: Charlies Angels: Full Throttle

Charlies Angels: Full Throttle er en ekte oppfølger. Det vil si at den ikke gjør som Behind Enemy Lines 2. Den stjeler ikke tittelen til en brukbar film, tar tittelen med til en mørk kjeller der de voldtar og torturerer den.

Neida, Charlies Angels: Full Throttle er en film som faktisk følger opp der den forrige sluttet. Likheten mellom Behind Enemy Lines 2 og Charlies Angels: Full Throttle er nok at at ingen av filmene burde blitt laget. I Charlies Angels' tilfelle burde ikke originalen heller blitt laget, men den slipper unna i denne omgang fordi filmen har Bill Murray og Sam Rockwell med i hovedrollene, og de redder faktisk filmen. Charlies Angeles: Full Throttle kan skilte med "fabelaktige skuespillere" som: Bernie Mac, Justin Theroux, Demi Moore og ikke minst Shia LaBeouf.

Nok om originaler og annet skitpreik.

Charlies Angels: Full Throttle er et bevis på hvordan regissører desperat prøver å skjule dårlige filmer med heite kvinnfolk.

I denne omgang er regissøren McG. Jada, du leste riktig. Regissøren kaller seg selv McG (Uttales: MækkGi). McG regisserte forøvrig også originalen, men den er vi ferdig med i denne omgang. Han har også regissert storfilmen Terminator Salvation, og jobber med flere nye prosjekter, så en skulle tro det er håp for McG, men ettersom kan kaller seg noe så vanvittig douchy, er det umulig å ta mannen seriøst.

Som regissør har han gjort mange feil. Forferdelig mange feil. En av de aller største var nok å la Ivan Goff, Ben Roberts, John August, Cormac Wibbnerley og Marianne Wibberley stå for manus og story. Det er noe av det aller aller verste jeg har hørt/lest (evt. opplevd). Jeg bruker samme setning som jeg brukte i forrige slakt, men denne gangen med en forferdelig tjukk understrekning: til og med Transformers-fans vil hyle av smerte av dette manuset. Ingen eksempler skal kommes med, ingen sitater skal kommes med. Dette må du oppleve for å forstå.

Tilbake til regien. Til dere som ikke vet hva Charlies Angeles går ut på, så er det tre spionjenter som jobber for en mann ved navn Charlie. Disse tre jentene er heite som få, og skal være forferdelig dyktige spioner, dvs de skal være kloke og kunne sloss. Jeg velger å fokusere på slossingen, ettersom klokskapen går på manus og jeg vil helst ikke tenke mer på manuset.

Sloss-scenene i filmen fortjener en egen sjanger, evnetult egen kategori. Det er greit at spioner skal være overnaturlig dyktige og holde en slags Übermensch-standard, men dette blir bare for dumt. Det er ikke det at de er så forferdelig overlegne, men det ser så forbanna jævlig ut. Det ser ut som om de prøver å lage en Hollywood-versjon av slossingen fra "Crouching Tiger, Hidden Dragon"(- en nydelig og sjuk kinesisk film), men det funker ikke i det hele tatt. Om det er latterlig dårlig animert, eller om det bare er helt jævelig regi, det vet jeg ikke, men fyttihelvete for en regissør som faktisk har gått fra filmsettet og tenkt: "Det der så bra ut".
DET SER HELT JÆVELIG UT! DRITTREGISSØR!

Over til skuespillerne. De forferdelige skuespillerne. Samtidig som at et av tidenes jævligste manus bidrar til å gjøre skuespillernes prestasjoner enda verre, så bidrar skuespillerne til at manuset virker som pur avføring. For å begynne med den jævligste av de jævlige: Cameron Diaz. Joda, hun skal virke blond, dum og alle de greiene der, men det får da være grenser. Sammen med Lucy Liu og Drew Barrymore danner de teamet av "engler" engler som skal sparke baller og se heite ut. Sammen beviser de også at filmer som Charlies Angels: Full Throttle er en av flere grunner til at manisk depresjon eksisterer.

I tillegg så kommer Bernie Mac og Shia LaBeouf inn i filmen som to av de mest unødvendige karakterene i filmen. Bernie Mac er ikke en morsom neger og Shia LaBeouf er ikke em søt/kjekk/digg ung mann. Og når man trodde det ikke kunne bli verre, så kommer Justin Theroux og Demi Moore dansende inn som skurkene. Justin Theroux, med en av de verste irske aksentene jeg har hørt noen sinne, og Demi Moore med en så fæl skurkefigur atte hjælp! Det er så mye faenskap at å beskrive det blir til slutt umulig.

Heldigvis, på en av de minste positive sidene jeg vet om, så sniker Crispin Glover seg inn som en gal stalker. Han sliter også med Trichophilia (Trichophilia: Personer som tenner på hår. Enten hår generelt, eller spesielle farger, frisyrer osv.) noe som gjør at man kan være så heldig å vurdere å trekke på smilebåndet.

Alt tatt i betraktning er dette en av de aller aller jævligste filmene gjennom tidene, og hvis jeg husker rett så går den inn under sjangeren "Action-komedie", en sjanger som får en ny mening etter å ha sett Charlies Angels: Full Throttle.

Se filmen, men vær advart, du kan ende opp med å se ut som dama i The Grudge eller Jan Teigen.

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 2: Behind Enemy Lines 2 - Axis of Evil

Behind Enemy Lines er en fabelaktig film, og har en fisefin slutt der de ikke lar ting stå åpent. Behind Enemy Lines 2 har derfor absolutt ingenting å gjøre med utgangspunktet, bortsett fra en skremmende lik tittel.

Behind Enemy Lines 2 - Axis of Evil er en drittfilm av usaklige dimensjoner, det er det ingen tvil om. Hvorfor er den så forferdelig dårlig? En herlig kombinasjon av regi, manus, skuespillere og story.

Vi begynner med storryen.

En satelitt som brukes av det amerikanske millitæret tar tilfeldigvis bilder over Nord-Korea og fanger opp bilder av det som kan minne om en atom-rakett. Dette skaper selvsagt liv og røre, og vi får se Presidenten ta beslutninger med drøssevis av eksperter og offiserer i Det Hvite Hus.

Samtidig blir vi introdusert til en gruppe NavySeals, en spesialstyrke som skal snike seg inn i Nord-Korea og sprenge opp en atomrakett. Allerede her begynner ting å surre for meg, ettersom sprenging av en atomrakett har såpass mange kjipe effekter at det ikke burde være noe en president sier ja til.

Spesielt ikke når han takker nei til et annet forslag der det blir anslått at rundt 500'000 Koreanere vil dø. En atombombe vil vel enkelt slå 500'000, i tillegg til å drive gjøn med flere fremtidige generasjoner.

For å gå over til regi og manus så er det ingen tvil om at vi like godt kan legge 70% av skylda på regissør James Dodson, som forøvrig ikke har produsert noe som helst siden Behind Enemy Lines 2, men for spesielt interesserte kan jeg si at James Dodson står bak "storproduksjoner" som "Quest of the Delta Knights" og "Catch That Kid", filmer som ikke fikk noen form for oppmerksomhet.

James Dodson gjør så mye feil at en nybegynner med et håndholdt kamera ville begynt å gråte. For å illustrere at biler kjører fort spiller Dodson av klippet i høyere hastighet enn normalt. Ikke bare mislykker han i å filme biler som faktisk kjører fort, når han prøver å jukse seg til høy hastighet er det helt latterlig enkelt å se.

I tillegg er manuset, som forøvrig er skrevet av samme elendige regissør: James Dodson, er så forferdelig grusomt at selv Transformers-tilhengere vil hyle av smerte, og det er ingen overdrivelse.

Heldigvis for James Dodson blir hans elendige manus og grusomme regi delvis overdøvet av forferdelig, forferdelig dårlige skuespillere. Hovedrolleinnehaver Nicholas Gonzalez, kjent fra Melrose Place hvor han fremdeles holder karrieren gående, er en kjekk jævel, men ikke noe mer enn det. Han får i tillegg hjelp fra Matt Bushell, kjent fra så og si alle serier produsert i USA, i tillegg til en nanorolle i Twilight.

Sammen er de et slags ubrukelig fyrverkeri som ingen egentlig skjønner vitsen med.

Som en kjapp konklusjon kan jeg enkelt forklare at denne filmen er et bevis på at absolutt alt som kan gjøres galt, ofte gjøres på akkurat den måten.

I motsetning til The Grudge så anbefaler jeg folk å se denne filmen, bare så man får se et ordentlig fullkomment rasshøl av en film.

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 1: The Grudge

La det være sagt, jeg ser disse filmene så du skal få slippe unna, eventuelt bedrive selvskading og se dem selv.

Spoilere kan forekomme, men la oss være helt ærlige, The Grudge er av typen film som virkelig ikke kan "ødelegges" av spoilere.

Den var ødelagt lenge før regissør og kronidiot Takashi Shimizu tenkte på å lage originalen. Når vi først er inne på regissøren, så må vi nevne alle hans storslotte filmer. Hold deg fast, for dette er noe å se opp til!

Ju-on (Originalen til The Grudge), Ju-on 2 (en herlig toer av en allerede dårlig film), men det er nå ting virkelig begynner å gå til helvete. For som alle vet så elsker amerikanerne å lage remakes. Alt skal lages på nytt der folk snakker engelsk. Dette fordi amerikanerne rett og slett ikke kan lese sitt eget skriftspråk.

Tilbake til filmer av Takashi Shimizu, for han laget altså Ju-on, den japanske fullblodsversjonen av The Grudge. Han lagde også en oppfølger, men i tillegg til dette lagde han også den amerikanske versjonen, altså The Grudge. Personlig tenker jeg at her burde han ha stoppet for lenge siden, men Takashi Shimizu tråkker skikkelig i dritten å lager The Grudge 2! Her tenker du nok at all jævelskapen tar slutt, og den tar slutt for Takashi Shimizu, men idiotene i USA tok over stafettpinnen, og en mann ved navn Toby Wilkins lagde The Grudge 3 i fjor. Av erfaring så velger jeg å tro at det kommer til å bli laget en firer, og er vi skikkelig uheldige kommer femmeren også.

Nok om originalen, oppfølgerne og fremtiden.

The Grudge handler kort og ikke spesielt godt om en såkalt forbannelse, og som vi blir forklart i starten av filmen så blir en forbannelse skapt da et drap blir begått av raseri og sinne.

Filmen starter ved at vi får se en mann slenge seg over en balkong og blir drept av fallet. Det er faktisk akkruat her, bare 2 minutter og 20 sekunder ut i filmen, at det råeste foregår. The Grudge har nemlig en nokså brukbar intro, med masse svart hår som skal virke skummelt. For min del er det ikke skummelt, men heller relativt kult.

Problemet til filmen er derimot at dette er høydepunktet for min del. Herfra går det bare rett til helvete, og det blir aldri spesielt skummelt.

Begrunnelse:

Skuespillerne som er med stammer fra den stygge skrekkfilm-familien, en familie vi alle helst ikke vil ha noen form for kommunikasjon med. Det er nok kanskje derfor skuespillerne ser ut som de venter på at noe skal skje, istedet for å virke redde.

Hver gang sjelløse, albinojapanere dukker opp i bildet, ser aldri skuespillerne på noen måte redde ut. Redselen er rett og slett ikkeeksisterende. Det man uheldigvis får se er en gjeng amerikanere som ser ut til å se på en film, og de venter på at noe spennende skal skje.

I det en albinojapaneser immiterer en slange ned en trapp, og lager hese lyder med halsen (som forøvrig aldri er en skummel lyd. En lyd kan umulig virke skummel eller skremmende når hvert eneste menneske på jord kan lage en helt identisk lyd), ligger hovedpersonene (Sarah Michelle Gellar, kjent fra drøssevis av dårlige produksjoner, og Jason Behr som senere ble med i "storproduksjonen" "The Tattooist", en film jeg lover å ta opp ved en senere anledning)

klare på gulvet og venter som to hunder venter på at en tennisball skal bli kastet i deres retning. Det er provoserende, irriterende og helt forferdelig å se på.

Det skal sies, regissør og manusforfatter Takashi Shimizu skal ta noe skyld for at filmen(e) hans blir helt forferdelig dårlig, men med skuespillere som ingen heldigvis har sett igjen, bortsett fra i The Grudge 2 og sikkert i fremdtidige Grudge-produksjoner, så må skylden fordeles uttover hele produksjonen.

Den eneste skuespilleren som skal få kudos idag er:

(HOLD DEG FAST!)

Takako Fuji! Det uheldige kvinnemennesket som spiller en stygg og jævlig albinojapse som ikke skal ta noe kritikk for å gjøre noe feil, ettersom hun ikke har noen replikker, og bare er med i filmen for å få ukontrollerte rykninger og danse samtidsdans (det er i hvert fall det det ser ut som).

Ikke se The Grudge. Aldri se The Grudge. (Havner du i en situasjon der du likevel ser The Grudge, og en stakkars person velger å skrike eller bli redd, gjør følgende: finn en hard gjenstand, plasser gjenstanden med en hard bevegelse, gjentatte ganger, i fjeset til personen som skriker/er redd, for her er det nok dårlig storry og uheldige frampek til at generell skvetting burde være et fremmedord).