Filmorama - The Tree of Life

Det har blitt sett en del filmer, og ettersom en av dem var The Tree of Life, er det umulig å skrive noe detaljert og unødvendig langt om hver enkelt film.

The Tree of Life er uten tvil vår tids 2001: A Space Odyssey. Den er ufattelig storslått og urimelig vanskelig å ta inn. Filmen er regissert av mann med alt for stor mental kapasitet, Terrence Malick, kjent for The Thin Red Line og The New World, som virkelig ikke kan sammenliknes med The Tree of Life. Det er vanskelig å definere hva denne filmen handler om, men det kan kortes ned til familierelasjoner og hvordan det kan påvirke en senere i livet, med en lett blanding av helt unike og ekstremt vakre bilder av universet.

På samme side er det litt vanskelig å si jeg virkelig elsker denne filmen. Skuespillerne forsvinner litt inn i det nydelige og kunstneriske. Forventet et knippe sterke prestasjoner, og jeg får dem, men feks sterke skuespillere som Sean Penn forsvinner helt, og mister sin rolle i filmen etter min mening. Likevel kommer stort sett resten av gjengen ut av det hele på en veldig fin måte. Brad Pitt er en safe mann å satse på, og gjør også denne gangen en strålende rolle. Likevel er det Jessica Chastain som stjeler showet i denne filmen. Hun gjør en helt nydelig rolle som mor for tre sønner i en familie med skjulte intriger. En annen som også kommer veldig godt ut av dette er den eldste sønnen i filmen, spilt av Hunter McCracken. Han danker til tider Pitt ut av scenen. Han er selvsagt enda fryktelig ung til å forvente noe av, men si om 10-15 år forventer jeg å kunne se en fabelaktig utvikling i karrieren hans.

Filmen er absolutt verdt å se, men sett av minst 2 timer etter rulleteksten for å tenke. Det trengs.
Om få minutter skal jeg se det jeg tror kommer til å bli årets dokumentar; POM Wonderful Presents: The Greatest Movie Ever Sold.
Kom deg på kino å se The Tree of Life og The Greatest Movie Ever Sold.
Takk for meg, ha en trivelig dag.

EDIT:
Har nå sett filmen 2 ganger på kino. Valgte å ikke nevne det tidligere, men første gangen gikk rundt halvparten av de allerede få som møtte opp i kinosalen. Den andre gangen var vi fem av rundt 20 personer igjen. Vil bare si til dere som går før en film på kino er ferdige at dere er noe av det verste dritt. Verre enn Banden på NRK P3!

Fight Club

Advarsel: Synes du det jeg skriver et relativt tøvete, og heller bare ser filmene, stopp lesingen med en gang og ta deg en runde med "self-service" til denne filmen, for jeg vil ikke ødelegge Fight Club-opplevelsen din.

Fight Club er, og vil sannsynligvis alltid være min favorittfilm. Hvorfor det? spør du sikkert. Vel, det er egentlig bare en enkel grunn til det: Absolutt alt i filmen fungerer perfekt. Skuespillere, manus, regi, alt er så perfekt en film kan bli, hvert fall i mine øyne.

Filmen er, som stort sett alle andre gode filmer, basert på en bok skriblet av Chuck Palahniuk, et geni av dimensjoner, men samtidig er han nok litt psykisk psyk med tanke på hvor psyk filmen er. Palahniuk blir forøvrig sett på som en av verdens aller mest populære forfattere, og har skrevet andre bøker, som for eksempel Choke, en annen knallsterk film der Sam Rockwell får rollen som en sex-avhengig ung mann som prøver å finne ut saker og ting om livet og sin egen fortid. Den skal få sin egen anbefaling senere.

For dere stakkarslige sjeler som ikke vet hva Fight Club handler om:
Filmen handler om mann som forøvrig bare blir kalt "The Narrator" i rulleteksten, men jeg velger å kalle ham Jack. Jack lever et forferdelig kjedelig liv, sliter med kronisk søvnløshet(insomnia). Når han er på sitt mest desperate, etter å ha gått ett år til forskjellige støttegrupper for personer som lider av dødelige sykdommer for å få litt sympati, møter han Tyler Durden. Tyler Durden lever en stikk motsatt livsstil i forhold til Jack. Sammen slår de livskiten ut av hver andre for å oppnå en form for renselse. Dette fører til at de sammen starter Fight Club, der de åpner for at hvem som helst, rik eller fattig, skal få møte opp og sloss. Fight Club utvikler seg ekstremt raskt og plutselig er det helt ute av kontroll.

Regissør David Fincher og manusforfatter Jim Uhls jobbet tett med Chuck Palahniuk for å få et manus og en film som virkelig skulle bite kuken av alle andre regissører og manusforfattere, noe filmen og manuset fremdeles gjør den dag idag. Absolutt alt som blir sagt i Fight Club er verdt å høre på, og det er pokker ikke ofte man opplever det. Enten er det ekstremt mørk humor, eller så er det bare generelt flotte kommentarer og samtaler som blir slengt frem og tilbake. Som jeg alltid pleier å si: "Jack Black sier nok verdens beste replikk, etter hele manuset i Fight Club selvsagt, i Kung Fu Panda". Jack Black sier faktisk noe av det flotteste jeg har hørt i Kung Fu Panda, men det er så vanvittig mye klokt, skarpt og mørkt som blir sagt i Fight Club at reisningen du allerede har fått av å se på Brad Pitt (kommer tilbake til ham) enkelt kan forårsake at væske renner ut av penis, eventuelt vagina.

Over til fokuset på David Fincher som har gjort alt riktig i Fight Club. Det er vanskelig å peke ut enkelt-prestasjoner fra filmen er vanskelig, så jeg anbefaler å bare se hele skiten og nyte absolutt alt, for husk!: det er David Fincher som har instruert absolutt alle på settet.

Edward Norton spiller rollen som Jack mesterlig. Rolletolkningen kan ikke sammenliknes med noe som har blitt vist på film før, men igjen, Fight Club er en film som ingen noen sinne vil klare å slå i originalitet, sammensetting og måten den er gjennomført på. I den første halvtimen av Fight Club gjør han alle hjerner om til grøt når han viser frem en person så oppspist av kjedsomhet og søvnmangel at absolutt alle hodepiner og netter uten søvn i etterkant ikke vil ha noe å bety.

Så har du verdens aller kjekkeste mann, Brad Pitt, som Edward Nortons motpart. Brad Pitt som Tyler Durden er noe av det aller aller råeste du noen sinne vil se på film. Han er ikke bare råkjekk, men han leverer en ekstremt solid søknad til å bli kåret til "Tidenes råeste, hardeste badass" når verden en eller annen gang virkelig går til helvete. Rollen til Brad Pitt burde egentlig ikke snakkes om, den må oppleves. (Til de mannlige leserne: får du ereksjon av Brad Pitt i Fight Club er du ikke alene, og det er 100% lovlig. Til kvinnene: enjoy!)

Helena Bonham Carter er nok den svakeste av de tre, men samtidig helt nydelig. Hennes rolle som misbruker/elsker, eller bare kvinne generelt. Det er vel egentlig rollen hennes. Hun er kvinnen som får mennene i filmen til å reagere. Alle filmer trenger en kvinnelig rolle så de mannlige har noe å spille på. Bonusen i Fight Club, og med Helena Bonham Carter og mestergeniregissør David Fincher er at sammen tar de den relativt lille rollen hennes og får den til å virke ekstremt viktig for hele filmens utfall.

Nå, hadde det ikke vært for at to forbannede idioter ved en skole i USA fant ut de ville gjennomføre det som i vår tid blir kalt Columbine-massakren ville nok Edward Norton fått Oscar får rollen, men filmens ekstreme brutalitet ble ikke veldig godt mottatt hos det Amerikanske publikum. Det samme gjelder forresten alle hovedrolleinnehaverne. Norton, Brad Pitt og Helena Bonham Carter fortjener alle en Oscar for "Beste mannlige hovedrolle", "Beste mannlige bi-rolle" og "Beste kvinnelige bi-rolle".

Som en avsluttende kommentar kan jeg garantere minst én ting:
Du vil få et nytt favorittsitat etter å ha sett Fight Club.
Kos deg så forbanna hardt med filmen!

Snatch

Snatch, skrevet og regissert av legenden Guy Ritchie, som forøvrig også har regissert filmer som "Lock, Stock and Two Smoking Barrels", "Rock'nRolla" og nylig kinoaktuelle "Sherlock Holmes" (Til Sherlock Holmes-fansen der ute kan jeg informere om at det vil komme en oppfølger).

Snatch handler kort forklart om feilplasserte boksetrenere, hensynsløse bokse-promotører, en russisk gangster, latterlig dårlige ranere og herlige wannabe jødiske forretningsmenn, og sammen er de dynamitt.

Filmen er spekket med nydelige skuespillerprestasjoner, der jeg selvsagt skal trekke frem Brad Pitt som en nydelig, hardbarket tater. Jason Statham som i denne filmen ikke enda har rukket å bli stor på steroider, og Vinnie Jones med en aldeles strålende rolle som torpedo.

Det må også bli sagt at Guy Ritchie har gjort et ekstremt godt stykke arbeid med både manus og redigering. Når man i tillegg legger på et fabelaktig soundtrack blir filmopplevelsen komplett.

God film.