Synecdoche, New York

Aller først: Hvorfor i helvete skal man alltid oversette filmtitler i Norge? Jeg finner absolutt ingen god grunn. Filmer som "The Great Debaters" blir oversatt til "The Challenge", eller "Two can play that game" blir oversatt til "How to make your man behave in ten days". Man kan vel strengt talt ikke kalle det oversetting når det går fra engelsk til engelsk, men for eksempel dagens film, "Synecdoche, New York" ble oversatt til "New York i et nøtteskall". Det skal jo selvsagt også sies at filmtitler aldri skal oversettes direkte, og derfor oppstår eksempler som "Finding Nemo"/"Oppdrag Nemo", men mitt spørsmål er hvorfor vi i alle dager prøver å gjøre om på titler hele tiden?

Så, Synecdoche, New York.

Jeg har ventet med å skrible om filmer som for eksempel denne filmen av frykt for å ødelegge. Har en sjuk mengde filmer jeg forguder, men ikke tørr skrible om av frykt for å fucke opp en filmopplevelse man kan komme til å huske lenge. Likevel, Synecdoche, New York må ut.

Dette er kanskje den mest absurde, bisarre og vakre filmen jeg noen sinne har sett, og derfor vanskelig å beskrive uansett antall ord.

Filmen handler om Caden Cotard (Philip Seymore Hoffman), en deprimert teater regissør som sliter med sterk dødsangst. Hans første kone(Catherine Keener) stikker av med datteren deres til Tyskland der hun er en kjent kunstner. Samtidig vinner han et stipend som gir ham muligheten til å sette opp et gigantisk teaterstykke, et teaterstykke han ønsker å bli husket for. For det er Caden Cotards største frykt; å ikke bli husket for noe, men å bli født og dø, uten at noen vil vite at du noen sinne har eksistert. Samtidig møter vi en gjeng andre karakterer som også må bli nevnt: En forstyrrende innpåsliten psykolog (Hope Davis), kvinnen han egentlig burde giftet seg med (Samantha Morton), kvinnen han faktisk giftet seg med (Michelle Williams) og verdens aller dyktigste stalker (Tom Noonan). Sammen bidrar de til å lage kanskje verdens beste, og mest absurde film.

Filmen er skrevet og regissert av Charlie Kaufman, et geni av andre dimensjoner. Han er stort sett kjent som manusforfatter, og har klassikere som "Eternal Sunshine on the Spotless Mind", "Confessions of a Dangerous Mind" og min personlige favoritt: "Being Jon Malkovich" på CV'en.

Men med Synecdoche, New York valgte han å gjøre alt selv, og med et manus som ville fått trangsynte jævler til å blø neseblod av regisserer han et absurd mesterverk med så mange mørke og ubrukte metaforer, og et mørkt mørkt lag med Kaufman-humor. Med andre ord; pur nytelse for personer med steinharde mørke sjeler.

Som en avsluttende kommentar har jeg prøvd å tegne et bilde av hva Synecdoche, New York ble gjennom mine øyne:
Synecdoche, New York er som om en fyr med kraftig downssyndrom malte et ekstremt rart maleri, og alle kunsteksperter bare lo av ham, men egentlig hadde han en forbanna klok baktanke bak hvert enkelt penselstrøk. Filmen viser hvordan det absurde kan være jævlig forstyrrende men samtidig ekstremt nydelig og vakkert.