50/50

50/50 er helt desidert årets beste komedie, eller dramakomedie om du vil, noe som nok kanskje er en bedre betegnelse på sjangeren denne filmen nærmest lager. Det er en viss fare for at filmpreiket denne gangen kan bli nogle personlig, men nå er den kritikken allerede tatt.

50/50 er en vidunderlig film om Adam, spilt av Joseph Gordon-Levitt, som en dag velger å gå til legen på grunn av ryggproblemer. Det viser seg at smertene i ryggen stammer fra en sjelden fetter i Kreft-familien. "Entouraget" til Adam består av hans bestevenn Kyle, spilt av Seth Rogen som forøvrig også er produsent i produksjonen, og Adams kjæreste Rachel, spilt av Bryce Dallas Howard. Utenom dem kommer foreldre, Diane og Richard, henholdsvis spilt av Anjelica Huston og Serge Houde. Senere i filmen møter vi også Adams psykolog Katherine, spilt av Anna Kendrick.

Filmen handler i korte trekk om Adams reaksjoner rundt sykdommen, og hvordan venner og familie reagerer på de godt over middels dårlige nyhetene. Har du ikke hørt noe om filmen fra før virker den nå som noe av det mørkeste og verste man kan se på, men i virkeligheten er det faktisk mye lysere enn som så. Misforstå meg rett, dette er fæle greier. Kreft er ikke noe man helt tør å tulle for mye med, av god grunn. Likevel fungerer de små fine øyeblikkene så utrolig bra, at når jeg gikk ut av kinoen satt jeg igjen med et godt smil rundt munnen. Her skal spesielt Joseph Gordon-Levitt og Seth Rogen, samt manusforfatter Will Reiser som debuterer på det store lerretet som manusforfatter, få massiv ros. Seth Rogen har aldri fungert bedre som comic releaf, og Joseph Gordon-Levitt storspiller som nedbrutt kreftpasient.

Regissør Jonathan Levine må også nevnes. Han har på ingen måte laget et mesterverk med cinematografien, men han har gjort det enkelt og fint, noe som passer perfekt til denne type film, der manus og skuespillere skamløst får briljere. Levine har forøvrig laget en annen film jeg satt stor pris på i 2008, nemlig The Wackness. Ellers har han laget et knippe andre filmer man ikke trenger bry seg om, men det skal sies at han for øyeblikket jobber med noe som skal vises i 2012, "Warm Bodies".

Jeg har selv hatt rollen til Seth Rogen i denne filmen, og det er få ting som er verre enn å se en nær venn visne bort i cellegiften. Likevel ble dette utvilsomt en av de beste opplevelsene jeg har hatt på kino så langt i år, og jeg er sikker på at andre som uheldigvis har havnet i en situasjon med kreft på nært hold vil sette stor pris på denne filmen. Det finnes ikke slapstick. Dette er et godt stykke filmarbeid som respekterer alle parter i en såpass tragisk og helt forbanna jævlig situasjon.

Holdt på å skrive "nyt livet", men skal holde meg for god for sånt drittpreik.
Se filmen.
Takk for idag, ha en trivelig dag.

EDIT:
Forøvrig er hele storrien basert på manusforfatter Will Reisers egne opplevelser da han fikk kreft i ung alder. Han er 100% kurert.

Filmorama - The Tree of Life

Det har blitt sett en del filmer, og ettersom en av dem var The Tree of Life, er det umulig å skrive noe detaljert og unødvendig langt om hver enkelt film.

The Tree of Life er uten tvil vår tids 2001: A Space Odyssey. Den er ufattelig storslått og urimelig vanskelig å ta inn. Filmen er regissert av mann med alt for stor mental kapasitet, Terrence Malick, kjent for The Thin Red Line og The New World, som virkelig ikke kan sammenliknes med The Tree of Life. Det er vanskelig å definere hva denne filmen handler om, men det kan kortes ned til familierelasjoner og hvordan det kan påvirke en senere i livet, med en lett blanding av helt unike og ekstremt vakre bilder av universet.

På samme side er det litt vanskelig å si jeg virkelig elsker denne filmen. Skuespillerne forsvinner litt inn i det nydelige og kunstneriske. Forventet et knippe sterke prestasjoner, og jeg får dem, men feks sterke skuespillere som Sean Penn forsvinner helt, og mister sin rolle i filmen etter min mening. Likevel kommer stort sett resten av gjengen ut av det hele på en veldig fin måte. Brad Pitt er en safe mann å satse på, og gjør også denne gangen en strålende rolle. Likevel er det Jessica Chastain som stjeler showet i denne filmen. Hun gjør en helt nydelig rolle som mor for tre sønner i en familie med skjulte intriger. En annen som også kommer veldig godt ut av dette er den eldste sønnen i filmen, spilt av Hunter McCracken. Han danker til tider Pitt ut av scenen. Han er selvsagt enda fryktelig ung til å forvente noe av, men si om 10-15 år forventer jeg å kunne se en fabelaktig utvikling i karrieren hans.

Filmen er absolutt verdt å se, men sett av minst 2 timer etter rulleteksten for å tenke. Det trengs.
Om få minutter skal jeg se det jeg tror kommer til å bli årets dokumentar; POM Wonderful Presents: The Greatest Movie Ever Sold.
Kom deg på kino å se The Tree of Life og The Greatest Movie Ever Sold.
Takk for meg, ha en trivelig dag.

EDIT:
Har nå sett filmen 2 ganger på kino. Valgte å ikke nevne det tidligere, men første gangen gikk rundt halvparten av de allerede få som møtte opp i kinosalen. Den andre gangen var vi fem av rundt 20 personer igjen. Vil bare si til dere som går før en film på kino er ferdige at dere er noe av det verste dritt. Verre enn Banden på NRK P3!

Oslo, 31. august

Da jeg gikk inn i kinoen i Kristiansand, klokken 12:28, var jeg bare en vanlig fyr uten mål og mening. Da jeg gikk ut av kinoen, 1 time og 34 minutter senere var jeg en mørkere og bedre versjon av meg selv. Oslo, 31. august er virkelig noe av det vakreste og beste jeg har sett på kino noen sinne.

Klokken var slagen 12:30. Jeg har nettopp hatt en kjapp samtale med en ansatt ved Fønix Kino. Han fortalte meg at dette var en såkalt "baby-visning", og at lyset gjerne var delvis på gjennom hele forestillingen. Jeg spurte om det var vanlig at folk tok med småbarn på kino. Han sa han skulle skru av lyset helt, bare denne gangen. Takk til deg kjære Fønix-mann.

Det satt to andre personer i salen da jeg entret sal nummer 4. En kvinne og en mann i 30årene. Vi satt alle på hver vår rad, rett bak hverandre. Hadde jeg vært en fotograf ville jeg tatt bilde av det og vunnet priser, for jeg vet det så nydelig ut.

Før filmen rakk å starte, hadde alle tre i salen hilst på hverandre, og jeg fikk en følelse av at vi skulle ta fly sammen et sted, og havnet tilfeldigvis på samme rad i flyet. Et slags "enveis" vennskap om du vil. Hele kino-opplevelsen ble et fabelaktig eventyr, men mer om det senere.

For, personlig har jeg ventet på denne filmen i over 2 år. Etter jeg tilfeldigvis plukket opp Reprise på veg hjem etter jeg var dust og skulket en time eller to i førsteklasse på videregående, har jeg dyrket Joachim Trier som en gud. For dere idiåtass er Joachim Trier mannen, regissøren, legenden bak filmen Reprise og Oslo, 31. august. Forøvrig skriver han også manus, og er en type regissør som gjerne har en finger med i spillet i absolutt alt som skjer. Sammenlikn ham gjerne med perfeksjonisten Wes Anderson. Med seg på laget har han så og si samme teamet som står bak Reprise. Eskil Vogt, en av Norges dyktigste manusforfattere, har nok en gang skriblet manus, og det er nok en gang fabelaktig. Det har selvsagt mye med skuespillerne som leverer replikkene, men det er noe deilig troverdig og enkelt over det.

Settingen i filmen, kort og enkelt: den handler om en eks-narkoman, eller, en narkoman som er på vei ut av rehabiliteringssenteret og hans reise inn til Oslo, byen han på mange måter hater og elsker. Filmen har et par deilige og vel fortjente pauser der man ser vakker film av Oslo og hovedpersonen vandrende, og en stemme forteller om sine minner i Oslo. Byen blir fremstilt på en fabelaktig vakker måte, og virker skremmende forlokkende og magisk.

Nå må det sies at Joachim Trier og Eskil Vogt ikke skal ha all æren for dette fabelaktige stykket film. Dette er en såkalt "remake" av en gammel fransk slager ved navn "Le feu follet", som igjen er basert på novellen med samme navn, skrevet av Pierre Drieu La Rochelle. Et knippe funfacts for dere spesielt interesserte.

Nå, over til filmen, som virkelig må sies å være et fantastisk mesterverk. Som nevnt tidligere er det noe enkelt og veldig troverdig over karakterene og replikkene til Eskil Vogt og skuespillerne i filmen, Anders Danielsen Lie, for å nevne én spesifikk mann som fortjener massiv ros. Jeg er ikke fyren som kaster meg på hetsen av Aksel Hennie og sier det er dumt han er/var med i så og si alt av Norsk film i en periode. Personlig synes jeg Aksel Hennie er en dyktig mann som gir de fleste filmer han er med i en positiv dytt, men når det kommer til Anders Danielsen Lie så har Aksel ingenting han skulle ha sagt. Lie gjør en så ufattelig sårbar og utrøstelig rolle, samtidig som han kan elskes i det ene sekundet og hates i det andre. Det er noe skremmende troverdig i hans rolletolkning av en narkoman. Utenom Anders Danielsen Lie er det egentlig ingen virkelige store roller som krangler med hans plass på skjermen. Denne filmen er fullt og helt Anders Danielsen Lie og hans reise gjennom Oslo iløpet av 24 timer.

Skal det likevel nevnes andre skuespillere, må Ingrid Olava og Hans Olav Brenner nevnes. Joda, de er kanskje ikke de dyktigste skuespillerne du kunne tenke deg, men de gjør en finfin innsats, og illustrerer glimrende et ektepar i en slags midtlivskrise der de ikke vet hvem de skal henge med, og hvert fall ikke hvorfor.

Prøver desperat å ikke gi ut noe som kan virke ødeleggende på filmen, og det gjør det heller vanskelig å virkelig få beskrevet hvor utrolig vakker filmen faktisk er filmet. Alt er perfekt. Bilde, musikk og ikke minst lydmiks. En scene som ble mye omtalt allerede månedsvis før filmen ble vist på Cannes-festivalen, viser hvor fantastisk lyd faktisk kan være. Her sitter karakteren Anders (hovedperson; Anders Danielsen Lie) på en kafé like bak slottsparken og hører på tilfeldige samtaler om helt meningsløse og uviktige problemer i forhold til sine egne. Det er noe ekstremt vakkert over hvordan lydmiksen er mikset sammen, der det går fra fullstendig kaos med flere titalls stemmer, til fokus på bare to personer som snakker om pianospilling eller at et forhold holder på å ryke. All ære til Gisle Tveito for tidenes lydarbeid i en norsk film. Han stod også forøvrig for lydmiks i Reprise. Har dere ikke sett Reprise, og det vil se Oslo, 31. august, anbefaler jeg på det sterkeste å se Reprise først, bare for å ha gjort litt research og opplevd hvordan Joachim Trier lager filmer. Der vil dere definitivt merke hvor mye fokus teamet har på lyd og hvordan den kan brukes for å trekke publikum tvers igjennom en hendelse i filmen. FLOTTFLOTTFLOTT!

Merker selv at ordforrådet mitt ikke er stort nok til å skrive dette. Beklager det på det sterkeste, men filmen er virkelig, VIRKELIG det beste fra Norge. Noen sinne.

Som en avsluttende kommentar vil jeg gjerne sitere min gode venn Kim da han beskrev sin følelse etter å ha sett filmen Synecdoche, New York. Følelsen var identisk etter Oslo, 31. august:
"Jeg satt mindblown etterpå i min lykkeemofase. Der hvor jeg kunne dødd der og da og satt pris på det, ettersom jeg hadde hatt en perfekt slutt på livet".

Se Reprise. Se Oslo, 31. august. Kos deg som bare rakkern. Cum i håret på stakkaren foran deg. Det er lov.

Takk for meg.
Ha en trivelig dag.

EDIT:
Kom aldri tilbake til eventyret mellom oss tre som satt i salen. Vel, det endte med at vi satt målløse gjennom hele rulleteksten, gikk rolig ut som om noen hadde satt oss på "mute". Kom på utsiden, tente hver vår sigg. Delte et par tilfredsstilte blikk og gikk hver vår vei, som tre nyfødte mennesker, klare til å møte dagen med et siklende glis i trynet. Nok en gang skulle fotografen ha vært der og dokumentert, for dette var den desidert vakreste og beste kinoopplevelsen jeg noen gang har hatt, og sannsynligvis noen gang kommer til å ha.

Captain America: The First Avenger

Yes, da var vi tilbake igjen. Hvorfor? Fordi jeg nå har sett mange nok filmer jeg blir provosert og irritert av, og det må dessverre ut. Først: Captain America.

Captain America burde vært en ekstremt patriotisk og amerikansk film, noe den forsåvidt også er. Den starter fabelaktig med Chris Evans som en liten og spinkel Steve Rogers, og manusforfatter Christopher Markus og Stephen McFeely får vise hva de er gode for. Dessverre for deres del virker det litt som om arbeidet sluttet da Steve Rogers ble tuklet med på diverse måter, og ble til en fryktelig kjekk og alt for godt trent mann, Captain America. Etter en rask og festlig mobbing av USAs fokus på å bruke kjekke unge menn til å tjene penger til krigføring, går det strake vegen til actionhelvete.

Filmen er regissert av Joe Johnson, mannen som kanskje er best kjent for å ha regissert Jurassic Park 2 og for å ha vunnet Oscar for beste effekter i den legendariske Raiders of the Lost Arc (den første Indiana Jones-filmen). Han gjør forsåvidt en helt streit jobb. Filmen er ikke dårlig, men den har en del flauser og mangler en del forklaringer. Ting gjentar seg litt for mye, og jeg kjedet meg allerede etter kapteinens første møte med nazistene. Hvorfor, spør du selvsagt.

Angrepene Captain America ledet mot den flotte superskurken Johann Schmidt aka Red Skull, var alt for like, og det var ingen motstand å få. Effektene var strålende, men det holder rett og slett ikke. Transformers-filmene er et glanseksempel på hva jeg prøver å forklare.

I tillegg var det mange småfeil og ulogiske handlinger som provoserte. Etter første møte mellom Red Skull og Captain America, satte kapteinen fri en drøss av amerikanske krigsfanger, og tok i bruk noen overmenneskelige våpen som nazistene brukte. Disse våpnene ble av en eller annen grunn glemt i neste angrep, der USA gikk inn med helt vanlige skytevåpen mot de vanvittige geværene tyskerne brukte. Hvorfor?!

I tillegg virket nazistene fryktelig ubrukelige i selve krigføringen. De virket ekstremt overrasket hver gang kapteinen kom stormende med sine 6(!) kompanjonger og hæren som kom hakk i hel. Joda, man kan tenkes at de virkelig var overrasket og ikke klare for et angrep, men etter hvert jævla sammenstøt var det en scene der Red Skull sutret over sine ubrukelige undersåtter som ikke klarte å forsvare seg selv, og at de måtte gjøre det bedre "neste gang". Mye gjøn, mye forvirring, mye klodrian-arbeid.

Likevel, Chris Evans gjør en finfin rolle som Captain America, og Hayley Atwell gjør en helt ok rolle som hans bærbare ligg, hvis det er lov å si. Hugo Weaving gjør også en fabelaktig rolle som Johann Smidt/Red Skull, men han får for lite tid til å være overmenneskelig. Det holder ikke at han bare skal se ut som en karakter tatt ut av The Green Lantern.

Alt i alt burde jeg nok la det meste gå, og bare prøve å la meg underholde, men for å være helt ærlig forventet jeg mye mer av en såpass gigantisk Hollywood-produksjon. I det minste litt mer vaskeekte patriotisme, og (merkelig nok) mer "comic releaf". Gi mer plass til manus mellom alle de voldsomme effektene.

Takk for meg, ha en trivelig dag.

The Kings Speech

Årets store blogg-comeback er et faktum, hvis det i det hele tatt er lov å si. Det har blitt sett mye film siden sist, og skal prøve å oppdatere litt oftere enn det som har foregått tidligere.

I tillegg, som den store Oscar-hora jeg er, må de oscarnominerte ses og kommenteres. Har allerede kommentert The Social Network, etter min mening 2010s desidert sterkeste film.
Nu kommer The Kings Speech, eller "Kongens Tale", som den så døvt har blitt oversatt til her i det ganske land.

Filmen er regissert av Tom Hooper, en relativt ukjent mann frem til i 2009 da han regisserte "The Damned United" som fungerte som en slags gjennombruddsfilm. Hooper har regissert drøssevis av serier fra før, og regisserte i 2008 HBO-serien John Adamns, en fabelaktig serie om de første 50 årene til USA. Fyren har lang og god erfaring med andre ord, men har vel aldri fått den helt store filmen og det virkelig store gjennombruddet. Hvis det ikke kom med The Damned United, kommer det definitivt nå.

The Kings Speech er en aldeles nydelig regissert film, og det er ikke tilfeldig at filmen har mottatt hele 12 Oscar-nominasjoner, blant dem Best Motion Picture of the Year, Best Achievements in Directing, Best Achievement in Cinematography, Best Achievement in Editing osv. Filmen er på mange så og si alle måter et mesterverk, med sin fabelaktige og nydelige bruk av kameravinkler og nærbilder for å understreke nervøsitet og sinne, samtidig som det gjør at vi kommer fryktelig nær hovedpersonene og jeg merket ofte hvor ekstremt mye sympati jeg fikk for Kong George den sjette, spilt av den fabelaktige Colin Firth.

Apropos Colin Firth, får ikke mannen sin første Oscar for beste mannlige hovedrolle etter denne filmen kan Academy Awards like greit legges ned, for dette er noe av det flotteste jeg har sett i film. Sammen med de tidligere nevnte virkemidlene og Firths ekstremt sterke rolle som Hertugen av York/Kong George, en mann som sliter fryktelig med en ekstremversjon av stamming. Dette har knust hans selvtillit, og kongefamilien skjuler hans store talevansker for offentligheten så lenge som overhodet mulig, helt til han iløpet av filmen ender opp med å bli Konge.

Lenge før dette skjer har den andre soleklare Oscar-vinneren dukket opp, nemlig Geoffrey Rush, fyren folk flest kanskje kjenner best igjen fra rollen som Captain Barbossa i Pirates of the Caribbean-filmene. Til dere som kjenner ham best igjen fra Pirates of the Caribbean-filmene, dere er tilgitt. Uansett, Rush spiller i denne filmen Lionel Logue, en talepedagog, om det er lov å si. Han skal hvert fall hjelpe den påtroppende kongen med talevanskene, noe som blir en relativt stor kulturkrasj, der Logue er en fryktelig folkelig og lite kongelig type, og George er en fryktelig kongelig, og lite folkelig type. Det er her det ekstreme skuespilleriet finner sted, og jeg vet jaggu ikke om jeg har sett bedre noen sinne. Spesielt elsker jeg sekvensene der Kong George traver rundt på kontoret til Logue og prøver å få ut frustrasjon ved å banne, en scene jeg forhåpentligvis aldri glemmer.

Til sist skal det nevnes at Helena Bonham Carter spiller kone, og påtroppende dronning i filmen, og gjør en flott, liten rolle, men etter min mening ikke er verdig en Oscar-nominasjon. Hun trekker på ingen måte ned filmen, men rollen er såpass liten og hun får ikke gjort stort ut av den heller.

Konklusjon:
Skulle en terning kastes ville den vist minst 6 prikker (en terning har ikke øyer!). Dette er virkelig noe av det aller flotteste jeg noen sinne har sett. Fabelaktorama! Fabelaktorimi!

Ikveld skal jeg forøvrig se en annen Oscar-nominert film, nemlig "The Fighter".

Hallway Racers (in colour)

Hallway Racers (in colour) er en fabelaktig velkomponert gjøne-kortfilm som ble produsert av 4 legender.
Johan "Joey" Foss.
Nikolai "Nixon" Stallemo.
Åsmund "Greaser" Liene.
Håvard "Babyface" Langan.

Ros mottas med takk.

The Social Network

Jeg har så og si alltid elsket David Fincher, hvert fall etter han "gjennombrudd" med Se7en. Da han fulgte opp med FIght Club var det meste gjort for min del. Da jeg hørte ryktene om en film om Facebook var jeg ekstremt kritisk, selv med Fincher som regissør. Heldigvis kunne jeg ikke tatt mer feil.

The Social Network er noe av det seigeste og mest krevende jeg noen gang har sett. Filmen er i hovedsak en eneste lang dialog der replikkene spretter ekstremt enkelt og så raskt at teksting bare er unødvendig og stort sett bare i veien, noe den egentlig veldig ofte er uansett film.

Manusforfatter Aaron Sorkin fikk æren av å gjøre Ben Mezrichs bok til et feiende flott manus, og fyttihelvete for et manus han har laget. Selv uttalte han at "dette var et manus som Shakespear egentlig burde skrevet, men at han heldigvis fikk æren", og det skal vi menneskelige jaggu være glade for.

Aaron Sorkin og David Fincher, assistert av en gjeng fryktelig dyktige skuespillere, har sammen visualisert noe av det vakreste og mest psykologisk brutale som er produsert på fryktelig lenge. Jesse Eisenberg viser nok en gang at han kan spille alt fra "comic releaf" til fyren som folk flest liker og ønsker alt godt til et psykologisk og kynisk nervevrak av et beist, som feks Mark Zuckerberg, en av Facebook-grunderne. Noe som er desto imponerende er at Eisenberg rett og slett får sympatien min som den iskalde og kyniske Mark Zuckerberg.

Samtidig vanker det Oscar til Andrew Garfield for hans bi-rolle som Eduardo Saverin, den andre Facebook-grunderen. Garfield viser den mer virkelighetsnære siden av The Facebook, noe som trengs mellom alle de kvikke og kyniske replikkene og handlingene. Med to såpass fabelaktige skuespillerprestasjoner er det bare å gi Fincher stående applaus (evt stående knips) for hans magiske prestasjon der han klarer å vise sider ved to såpass forskjellige roller, med helt forskjellige tanker og meninger som faktisk ender opp med et gigantisk søksmål seg imellom, og klarer å få meg til å bli sympatisk overfor begge to.

Samtidig viser Justin Timberlake at musikk virkelig ikke var hans greie, og at han heller bare burde hoppet rett til filmens fabelaktige verden. Han stjeler på ingen måte filmen, men fungerer ypperlig som en kjekk grunder som underholder i de stedene filmen kunne gått i dvale, noe den heldigvis aldri fikk tid til å gjøre.

Avslutningsvis må manusforfatter Aaron Sorkin få drøy kudos og oppmerksomhet. Måten ingen dialoger mister tempo og energi gjør dette til et manus som kunne underholdt uten resten av filmen. Får ikke denne mannen en Oscar skal jeg personlig på en eller annen absurd og guffen måte få samtlige involvert i Oscar-nominasjonene til å be om unnskyldning, for dette er så og si helt perfekt.

Kino folkens, kino!

Fritt Vilt 3

Ettersom jeg aldri har hatt noen rutine for hvor ofte jeg skriver noe her, beklager jeg ingenting.
Derimot beklager jeg til alle som har sett Fritt Vilt 3, eller generelt alle Fritt Vilt-filmene.

Hvor begynner man, når man skal skrive om en film der alle vet hva som skal skje? Jo, for du vet faktisk akkurat hva som skal skje. Har du ikke helt skjønt hva undertittelen: "Trilogien begynner 15.10.10", følg med nu!
De to foregående filmene foregår i presens, evt "nå-tid". Den tredje filmen er forhistorien til det relativt syke mennesket som løper rundt og dreper folk uten noen spesiell grunn. Det vil si, du vet at de 6 ungdommene i filmen kommer til å bli slaktet én etter én, og at vi bare på pine oss gjennom et par av Norsk films aller kleineste dialoger, et knippe løpescener som var overraskende lite kaos-basert, men desto mer forvirrende og lite gjennomtenkt. Og la oss ikke glemme de 10-12 episodene som var tatt rett fra Vilmark; godt mulig den eneste helt streite Norske skrekkfilmen (Legg gjerne merke til at det er 10-12 kliss like scener, men bare 6 personer vi vet skal dø).

Vel, filmen begynner greit i 1975/76 med en kjapp gjennomgang av barndommen til monsteret i filmen. Vi får se hvordan en ste-far mishandler ham grovt og stenger ham inne i kjelleren på det forlatte hotellet vi så godt kjenner fra de forrige filmene.

Vi hopper 12 år frem i tid og møter en ungdomsgjeng på 6 som har fått alle de stereotypiske og latterlig lite originale rollene som eksisterer i så og si alle skrekkfilmer: Fyren med de ikke i nærheten av morsomme replikkene men som likevel prøver seg med dem, fyren som skal underholde med utseende og singel-tilværelsen, fyren som har dame, dama som har type, og de to resterende som skal bli sammen iløpet av filmen (Ingen lesbiske eller homofile med i filmen, derfor: 4 gutter, 2 jenter).

Over til regissøren, som jeg forøvrig aldri har hørt om, og forhåpentligvis ikke hører så mye fra senere heller. Mannen går under navnet Mikkel Brænne Sandemose, og har bare regissert to kortfilmer, en god bunke musikkvideoer og en enda større bunker reklamesnutter.
Har et par positive ting å si om regissøren, og det er at han har funnet er par ganske rå locations, og har klart å skape et ganske grått, mørkt og skummelt bilde over deler av filmen. Spesielt godt liker jeg starten der han forteller historien til drapsmannen. Dessverre er det alt av kudos jeg er villig til å gi ut ikveld. Han får strykkarakter for i det hele tatt å ha laget filmen. Man skal da pokker ikke lage en film der man vet at hele gjengen kommer til å dø. Man lager ikke fiksjonsfilm av en historie folk kan tenke seg frem til. Filmer basert på sanne historier har en litt annen situasjon, og har også ofte mye mye dyktigere regissører enn denne forbanna fåkkings idiot-mannen.

Heldigvis for Mikkel Brænne Sandemose har han 2 manusforfattere som også skal få tyn. Ikke på samme nivå, det skal sies.

Først og fremst; Peder Fuglerud, manusforfatter i Fritt Vilt 3, og fra andre helt forbanna jævlige filmer som feks "Switch". Det er faktisk bare den filmen han har skrevet manus i fra før, og det synes jeg faktisk sier sitt. Man ansetter virkelig ikke manusforfatteren fra filmen Switch, ettersom filmen Switch er noe av det verste dritt en nordmann har produsert, og det merkes at han har vært involvert i filmen. Tidligere nevnte jeg noe om de kleineste replikkene levert og produsert i Norsk filmhistorie. Det er verken gjøn eller overdrivelse. Peder Fuglerud har faktisk gjort det umulige. Han har gjort noe verre enn Switch, og det med et manus som består av 50% skriking av navn, eventuelt bare skriking/gurglelyder med høyt volum.

Den andre manusforfatteren, Lars Gudmestad, hadde ikke så mye manuset å gjøre, men heller med storry-laging. Kritikk til ham for null originalitet, men i det minste har han produsert et par flotte manuskripter fra før, som feks fra filmer som "Buddy", "Blodsbånd", "Fatso" og den fremtidige klassikeren "Keeper'n til Liverpool" som forøvrig har premiere førstkommende fredag.

Skuespillerne skal ikke nevnes i detalj, men de skal få navnene opp på en hat-liste sammen med flere ekstremt jævlige personer (f.eks. den grusomme regissøren som kaller seg McG):
Ida Marie Bakkerud
Kim S. Falck-Jørgensen
Pål Stokka
Julie Rusti

Arthur Berning

Sturla Rui

Terje Ranes
Skjerp dere hele gjengen! FOR EN GJENG FORBANNA IDIOTER! DERE ER PÅ NIVÅ MED ROB SCHNEIDER FOR FAEN!

Som en slags oppsummering velger jeg å sitere min gode venn Abel:

"Kun én positiv ting å si om Fritt Vilt 3: Honningbarna!"

Honningbarna gjør faktisk rulleteksten til en av de bedre opplevelsene gjennom hele filmen.

Kos dere på kino da.

Ønsker

Godtfolk. Har opplevd noe så sjeldent som å få et ønske om å skrive om en film, noe jeg selvsagt skal gjøre. Alt gjøres for å glede de få leserne.
Fritt Villt 3 kommer til å slaktes. I tillegg skal jeg slenge inn en bonus til meg selv.
Keeper'n til Liverpool, den kommer høyst sannsynlig til å bli hyllet som en revolusjonerende og original Norsk film.
Takk for oppmerksomheten. Ha en trivelig dag.

10 dårlige filmer, bonusslakt: Daredevil

Prosjektet jeg startet en gang i mai gikk rett til helvete. Målet var å se 10 ekstremt dårlige filmer, de 10 aller verste filmene jeg vet om faktisk. Dette skulle gjøres på 10 dager, men ble for intenst etter bare 3. Har likevel bestemt meg for at filmene skal henges ut. Denne gangen blir det en film jeg tilfeldigvis dumpet borti, ettersom listen over 10 forferdelige filmer allerede var komplett før prosjektet ble startet i mai.

Holy fuck. Tok meg en sjelden kveld for å se en film jeg ikke visste noe om på televisjonen. Det kommer definitivt til å skje igjen, for når filmer er så forferdelig jævlige som Daredevil, ja, da vet man liksom ikke helt hva man skal gjøre etterpå. Man kan faktisk sammenlikne det med følelsen man har rett etter man har sett en mind-blowing, fantastisk god film (se Fight Club).

Daredevil handler om en mann ved navn Matt Murdock, som ble blind etter en ekstremt døv ulykke som barn, der han fikk noe "toxic waste" i øynene. Han ble blind, men utviklet sjuk hørsel og luktesans. Faren blir drept av en skitten rik mafiaboss-aktig rolle, og det er her den ekstremt misbrukte hevnlysten kommer inn. Matt Murdock skal hevne seg på mennene som styrer nabolaget hans: Hell's Kitchen.

Filmen er regissert av Mark Steven Johnson, en forbannet idiot jeg helt ærlig gjerne ser kverket. Han har nemlig også regissert en av tidenes aller verste filmer: Ghost Rider, som sannsynligvis får sin egen rantefest på bloggen.

Hva han tenkte da han regisserte Daredevil er usikkert. Sannsynligvis tenkte han ikke, men håpte at et knippe grusomme effekter skulle redde ham inn. Det gjør de ikke. Filmen er faktisk forsøkt pimpet opp med effekter fra første sekund, og alt blir ekstremt deprimerende og rævlig!
En ting man kan merke seg er at så og si alle sloss-scener er forferdelig pinlig gjennomført. Ting går sakte, man ser veldig godt hva som blir gjort av de forskjellige karakterene, og alt ser forferdelig innøvd ut. I tillegg kommer de forferdelige byttene mellom det alle kan se med øyene, og det Matt Murdock "ser" med hjelp av hørselen. Måten det illustreres på holder en skremmende høy hodepine-faktor. Forøvrig, alle action-scener og sloss-scener minner latterlig mye om slossingen i Charlies Angels-filmene(Se gjerne tidligere slakt av Charlies Angels - Full Throttle). Liten beskjed til Mark Steven Johnson, som jeg forøvrig også har gitt til McG tidligere:
Om det er latterlig dårlig animert, eller om det bare er helt jævelig regi, det vet jeg ikke, men fyttihelvete for en regissør som faktisk har gått fra filmsettet og tenkt: "Det der så bra ut".
DET SER HELT JÆVELIG UT! FORBANNA DRITTREGISSØR!

Hovedrollene er fylt opp med skuespillere jeg virkelig virkelig hater. Ben Affleck spiller Matt Murdock/Daredevil. Colin Farrell spiller Bullseye, en av de styggeste skurkene jeg har sett i en film. Ikke stygg på en komisk måte, men på en tragisk, deprimerende måte. Sammen med Colin Farrell som skurk er Michael Clarke Duncan, en mann som sliter med samme syndrom som Will Smith; han er egentlig forbanna dyktig, men sier ja til forferdelige filmer likevel. Sist blant hovedrollene kommer Jennifer Garner, som har fått den ekstremt viktige rollen som pen dame. Samler du denne relativt triste gjengen, slenger på et alt for høyt antall forferdelige action-scener, koker det opp i en gryte av dårlig animasjon og strør litt av den aller aller verste kinesiske Kung-fu-filmen du har sett noen sinne, har du Daredevil.

Glemte å nevne at filmen sannsynligvis har samlet et imponerende knippe låter. Dessverre er låtene helt forjævlige. Apropos musikk, check ut sjefens blogg, bloggen for deg med helt hinsides rævva musikksmak