The Kings Speech

Årets store blogg-comeback er et faktum, hvis det i det hele tatt er lov å si. Det har blitt sett mye film siden sist, og skal prøve å oppdatere litt oftere enn det som har foregått tidligere.

I tillegg, som den store Oscar-hora jeg er, må de oscarnominerte ses og kommenteres. Har allerede kommentert The Social Network, etter min mening 2010s desidert sterkeste film.
Nu kommer The Kings Speech, eller "Kongens Tale", som den så døvt har blitt oversatt til her i det ganske land.

Filmen er regissert av Tom Hooper, en relativt ukjent mann frem til i 2009 da han regisserte "The Damned United" som fungerte som en slags gjennombruddsfilm. Hooper har regissert drøssevis av serier fra før, og regisserte i 2008 HBO-serien John Adamns, en fabelaktig serie om de første 50 årene til USA. Fyren har lang og god erfaring med andre ord, men har vel aldri fått den helt store filmen og det virkelig store gjennombruddet. Hvis det ikke kom med The Damned United, kommer det definitivt nå.

The Kings Speech er en aldeles nydelig regissert film, og det er ikke tilfeldig at filmen har mottatt hele 12 Oscar-nominasjoner, blant dem Best Motion Picture of the Year, Best Achievements in Directing, Best Achievement in Cinematography, Best Achievement in Editing osv. Filmen er på mange så og si alle måter et mesterverk, med sin fabelaktige og nydelige bruk av kameravinkler og nærbilder for å understreke nervøsitet og sinne, samtidig som det gjør at vi kommer fryktelig nær hovedpersonene og jeg merket ofte hvor ekstremt mye sympati jeg fikk for Kong George den sjette, spilt av den fabelaktige Colin Firth.

Apropos Colin Firth, får ikke mannen sin første Oscar for beste mannlige hovedrolle etter denne filmen kan Academy Awards like greit legges ned, for dette er noe av det flotteste jeg har sett i film. Sammen med de tidligere nevnte virkemidlene og Firths ekstremt sterke rolle som Hertugen av York/Kong George, en mann som sliter fryktelig med en ekstremversjon av stamming. Dette har knust hans selvtillit, og kongefamilien skjuler hans store talevansker for offentligheten så lenge som overhodet mulig, helt til han iløpet av filmen ender opp med å bli Konge.

Lenge før dette skjer har den andre soleklare Oscar-vinneren dukket opp, nemlig Geoffrey Rush, fyren folk flest kanskje kjenner best igjen fra rollen som Captain Barbossa i Pirates of the Caribbean-filmene. Til dere som kjenner ham best igjen fra Pirates of the Caribbean-filmene, dere er tilgitt. Uansett, Rush spiller i denne filmen Lionel Logue, en talepedagog, om det er lov å si. Han skal hvert fall hjelpe den påtroppende kongen med talevanskene, noe som blir en relativt stor kulturkrasj, der Logue er en fryktelig folkelig og lite kongelig type, og George er en fryktelig kongelig, og lite folkelig type. Det er her det ekstreme skuespilleriet finner sted, og jeg vet jaggu ikke om jeg har sett bedre noen sinne. Spesielt elsker jeg sekvensene der Kong George traver rundt på kontoret til Logue og prøver å få ut frustrasjon ved å banne, en scene jeg forhåpentligvis aldri glemmer.

Til sist skal det nevnes at Helena Bonham Carter spiller kone, og påtroppende dronning i filmen, og gjør en flott, liten rolle, men etter min mening ikke er verdig en Oscar-nominasjon. Hun trekker på ingen måte ned filmen, men rollen er såpass liten og hun får ikke gjort stort ut av den heller.

Konklusjon:
Skulle en terning kastes ville den vist minst 6 prikker (en terning har ikke øyer!). Dette er virkelig noe av det aller flotteste jeg noen sinne har sett. Fabelaktorama! Fabelaktorimi!

Ikveld skal jeg forøvrig se en annen Oscar-nominert film, nemlig "The Fighter".

Fight Club

Advarsel: Synes du det jeg skriver et relativt tøvete, og heller bare ser filmene, stopp lesingen med en gang og ta deg en runde med "self-service" til denne filmen, for jeg vil ikke ødelegge Fight Club-opplevelsen din.

Fight Club er, og vil sannsynligvis alltid være min favorittfilm. Hvorfor det? spør du sikkert. Vel, det er egentlig bare en enkel grunn til det: Absolutt alt i filmen fungerer perfekt. Skuespillere, manus, regi, alt er så perfekt en film kan bli, hvert fall i mine øyne.

Filmen er, som stort sett alle andre gode filmer, basert på en bok skriblet av Chuck Palahniuk, et geni av dimensjoner, men samtidig er han nok litt psykisk psyk med tanke på hvor psyk filmen er. Palahniuk blir forøvrig sett på som en av verdens aller mest populære forfattere, og har skrevet andre bøker, som for eksempel Choke, en annen knallsterk film der Sam Rockwell får rollen som en sex-avhengig ung mann som prøver å finne ut saker og ting om livet og sin egen fortid. Den skal få sin egen anbefaling senere.

For dere stakkarslige sjeler som ikke vet hva Fight Club handler om:
Filmen handler om mann som forøvrig bare blir kalt "The Narrator" i rulleteksten, men jeg velger å kalle ham Jack. Jack lever et forferdelig kjedelig liv, sliter med kronisk søvnløshet(insomnia). Når han er på sitt mest desperate, etter å ha gått ett år til forskjellige støttegrupper for personer som lider av dødelige sykdommer for å få litt sympati, møter han Tyler Durden. Tyler Durden lever en stikk motsatt livsstil i forhold til Jack. Sammen slår de livskiten ut av hver andre for å oppnå en form for renselse. Dette fører til at de sammen starter Fight Club, der de åpner for at hvem som helst, rik eller fattig, skal få møte opp og sloss. Fight Club utvikler seg ekstremt raskt og plutselig er det helt ute av kontroll.

Regissør David Fincher og manusforfatter Jim Uhls jobbet tett med Chuck Palahniuk for å få et manus og en film som virkelig skulle bite kuken av alle andre regissører og manusforfattere, noe filmen og manuset fremdeles gjør den dag idag. Absolutt alt som blir sagt i Fight Club er verdt å høre på, og det er pokker ikke ofte man opplever det. Enten er det ekstremt mørk humor, eller så er det bare generelt flotte kommentarer og samtaler som blir slengt frem og tilbake. Som jeg alltid pleier å si: "Jack Black sier nok verdens beste replikk, etter hele manuset i Fight Club selvsagt, i Kung Fu Panda". Jack Black sier faktisk noe av det flotteste jeg har hørt i Kung Fu Panda, men det er så vanvittig mye klokt, skarpt og mørkt som blir sagt i Fight Club at reisningen du allerede har fått av å se på Brad Pitt (kommer tilbake til ham) enkelt kan forårsake at væske renner ut av penis, eventuelt vagina.

Over til fokuset på David Fincher som har gjort alt riktig i Fight Club. Det er vanskelig å peke ut enkelt-prestasjoner fra filmen er vanskelig, så jeg anbefaler å bare se hele skiten og nyte absolutt alt, for husk!: det er David Fincher som har instruert absolutt alle på settet.

Edward Norton spiller rollen som Jack mesterlig. Rolletolkningen kan ikke sammenliknes med noe som har blitt vist på film før, men igjen, Fight Club er en film som ingen noen sinne vil klare å slå i originalitet, sammensetting og måten den er gjennomført på. I den første halvtimen av Fight Club gjør han alle hjerner om til grøt når han viser frem en person så oppspist av kjedsomhet og søvnmangel at absolutt alle hodepiner og netter uten søvn i etterkant ikke vil ha noe å bety.

Så har du verdens aller kjekkeste mann, Brad Pitt, som Edward Nortons motpart. Brad Pitt som Tyler Durden er noe av det aller aller råeste du noen sinne vil se på film. Han er ikke bare råkjekk, men han leverer en ekstremt solid søknad til å bli kåret til "Tidenes råeste, hardeste badass" når verden en eller annen gang virkelig går til helvete. Rollen til Brad Pitt burde egentlig ikke snakkes om, den må oppleves. (Til de mannlige leserne: får du ereksjon av Brad Pitt i Fight Club er du ikke alene, og det er 100% lovlig. Til kvinnene: enjoy!)

Helena Bonham Carter er nok den svakeste av de tre, men samtidig helt nydelig. Hennes rolle som misbruker/elsker, eller bare kvinne generelt. Det er vel egentlig rollen hennes. Hun er kvinnen som får mennene i filmen til å reagere. Alle filmer trenger en kvinnelig rolle så de mannlige har noe å spille på. Bonusen i Fight Club, og med Helena Bonham Carter og mestergeniregissør David Fincher er at sammen tar de den relativt lille rollen hennes og får den til å virke ekstremt viktig for hele filmens utfall.

Nå, hadde det ikke vært for at to forbannede idioter ved en skole i USA fant ut de ville gjennomføre det som i vår tid blir kalt Columbine-massakren ville nok Edward Norton fått Oscar får rollen, men filmens ekstreme brutalitet ble ikke veldig godt mottatt hos det Amerikanske publikum. Det samme gjelder forresten alle hovedrolleinnehaverne. Norton, Brad Pitt og Helena Bonham Carter fortjener alle en Oscar for "Beste mannlige hovedrolle", "Beste mannlige bi-rolle" og "Beste kvinnelige bi-rolle".

Som en avsluttende kommentar kan jeg garantere minst én ting:
Du vil få et nytt favorittsitat etter å ha sett Fight Club.
Kos deg så forbanna hardt med filmen!