tirsdag 31. august 2010

Fight Club

Advarsel: Synes du det jeg skriver et relativt tøvete, og heller bare ser filmene, stopp lesingen med en gang og ta deg en runde med "self-service" til denne filmen, for jeg vil ikke ødelegge Fight Club-opplevelsen din.

Fight Club er, og vil sannsynligvis alltid være min favorittfilm. Hvorfor det? spør du sikkert. Vel, det er egentlig bare en enkel grunn til det: Absolutt alt i filmen fungerer perfekt. Skuespillere, manus, regi, alt er så perfekt en film kan bli, hvert fall i mine øyne.

Filmen er, som stort sett alle andre gode filmer, basert på en bok skriblet av Chuck Palahniuk, et geni av dimensjoner, men samtidig er han nok litt psykisk psyk med tanke på hvor psyk filmen er. Palahniuk blir forøvrig sett på som en av verdens aller mest populære forfattere, og har skrevet andre bøker, som for eksempel Choke, en annen knallsterk film der Sam Rockwell får rollen som en sex-avhengig ung mann som prøver å finne ut saker og ting om livet og sin egen fortid. Den skal få sin egen anbefaling senere.

For dere stakkarslige sjeler som ikke vet hva Fight Club handler om:
Filmen handler om mann som forøvrig bare blir kalt "The Narrator" i rulleteksten, men jeg velger å kalle ham Jack. Jack lever et forferdelig kjedelig liv, sliter med kronisk søvnløshet(insomnia). Når han er på sitt mest desperate, etter å ha gått ett år til forskjellige støttegrupper for personer som lider av dødelige sykdommer for å få litt sympati, møter han Tyler Durden. Tyler Durden lever en stikk motsatt livsstil i forhold til Jack. Sammen slår de livskiten ut av hver andre for å oppnå en form for renselse. Dette fører til at de sammen starter Fight Club, der de åpner for at hvem som helst, rik eller fattig, skal få møte opp og sloss. Fight Club utvikler seg ekstremt raskt og plutselig er det helt ute av kontroll.

Regissør David Fincher og manusforfatter Jim Uhls jobbet tett med Chuck Palahniuk for å få et manus og en film som virkelig skulle bite kuken av alle andre regissører og manusforfattere, noe filmen og manuset fremdeles gjør den dag idag. Absolutt alt som blir sagt i Fight Club er verdt å høre på, og det er pokker ikke ofte man opplever det. Enten er det ekstremt mørk humor, eller så er det bare generelt flotte kommentarer og samtaler som blir slengt frem og tilbake. Som jeg alltid pleier å si: "Jack Black sier nok verdens beste replikk, etter hele manuset i Fight Club selvsagt, i Kung Fu Panda". Jack Black sier faktisk noe av det flotteste jeg har hørt i Kung Fu Panda, men det er så vanvittig mye klokt, skarpt og mørkt som blir sagt i Fight Club at reisningen du allerede har fått av å se på Brad Pitt (kommer tilbake til ham) enkelt kan forårsake at væske renner ut av penis, eventuelt vagina.

Over til fokuset på David Fincher som har gjort alt riktig i Fight Club. Det er vanskelig å peke ut enkelt-prestasjoner fra filmen er vanskelig, så jeg anbefaler å bare se hele skiten og nyte absolutt alt, for husk!: det er David Fincher som har instruert absolutt alle på settet.
Edward Norton spiller rollen som Jack mesterlig. Rolletolkningen kan ikke sammenliknes med noe som har blitt vist på film før, men igjen, Fight Club er en film som ingen noen sinne vil klare å slå i originalitet, sammensetting og måten den er gjennomført på. I den første halvtimen av Fight Club gjør han alle hjerner om til grøt når han viser frem en person så oppspist av kjedsomhet og søvnmangel at absolutt alle hodepiner og netter uten søvn i etterkant ikke vil ha noe å bety.

Så har du verdens aller kjekkeste mann, Brad Pitt, som Edward Nortons motpart. Brad Pitt som Tyler Durden er noe av det aller aller råeste du noen sinne vil se på film. Han er ikke bare råkjekk, men han leverer en ekstremt solid søknad til å bli kåret til "Tidenes råeste, hardeste badass" når verden en eller annen gang virkelig går til helvete. Rollen til Brad Pitt burde egentlig ikke snakkes om, den må oppleves. (Til de mannlige leserne: får du ereksjon av Brad Pitt i Fight Club er du ikke alene, og det er 100% lovlig. Til kvinnene: enjoy!)

Helena Bonham Carter er nok den svakeste av de tre, men samtidig helt nydelig. Hennes rolle som misbruker/elsker, eller bare kvinne generelt. Det er vel egentlig rollen hennes. Hun er kvinnen som får mennene i filmen til å reagere. Alle filmer trenger en kvinnelig rolle så de mannlige har noe å spille på. Bonusen i Fight Club, og med Helena Bonham Carter og mestergeniregissør David Fincher er at sammen tar de den relativt lille rollen hennes og får den til å virke ekstremt viktig for hele filmens utfall.

Nå, hadde det ikke vært for at to forbannede idioter ved en skole i USA fant ut de ville gjennomføre det som i vår tid blir kalt Columbine-massakren ville nok Edward Norton fått Oscar får rollen, men filmens ekstreme brutalitet ble ikke veldig godt mottatt hos det Amerikanske publikum. Det samme gjelder forresten alle hovedrolleinnehaverne. Norton, Brad Pitt og Helena Bonham Carter fortjener alle en Oscar for "Beste mannlige hovedrolle", "Beste mannlige bi-rolle" og "Beste kvinnelige bi-rolle".
Som en avsluttende kommentar kan jeg garantere minst én ting:
Du vil få et nytt favorittsitat etter å ha sett Fight Club.
Kos deg så forbanna hardt med filmen!

fredag 13. august 2010

Hunger

Del 2 om Wes Anderson er på vei, men før den tid kommer skal alle få lov å kose seg med en brutal og viktig film som kaster lys på hvordan IRA-fanger hadde det i fengsel i 1981, nemlig Hunger (Filmen er forøvrig basert på sanne historier).

La det bare være sagt, ingen som laget filmen støtter IRA og deres terrorhandlinger på noen måte. Dette er bare en film som viser en litt annen side av historiene, og hvor jævlig det var å være innsatt ved ett av fengslene på 80-tallet.

Hunger er jomfrufilmen til regissør Steve McQueen, en mann jeg har stor tro på til fremtidige filmprosjekter. Steve McQueen skrev manus og screenplay også, men fikk der hjelp av Edna Walsh, en person såvidt jeg vet stort sett bare driver med teater, men har gjort et par unntak.
Over til det filmatiske. Steve McQueen har gjort en helt nydelig jobb i å illustrere de ekstremt brutale og harde forholdene de innsatte måtte sone under. Hans bruk av kommunikasjon og lange scener uten klipp eller vinkelbytte skaper en deilig effekt av at man er en flue på veggen og bare observerer alt som skjer i filmen på forferdelig, men nydelig vis. Han bruker også trikset med å ikke introdusere de innsatte og deres forhold før rundt et kvarter inn i filmen. Det virker kanskje ikke så rart, men i de foregående femten minuttene blir man bare teaset rundt hva det er som virkelig skjer, og hvilket fokus filmen vil ha.

Filmen begynner med at man møter Raymond Lohan(Stuart Graham), en tilsynelatende grei fengselvokter. Vi følger hans arbeidsdag fra frokost i heimen, til lunsj i fengselet. Her hopper filmens fokus over på de innsatte. Her møter vi Davey Gillen(Brian Milligan) og Gerry Campbell(Liam McMahon), to IRA-menn som kjemper en kamp mot vokterne sammen med resten av de innsatte. Det er også her en helt ny side av filmen åpner seg. Nå får man se glattcellene fangene bor på, at de er nakne og bare har ett pledd og én madrass. Her møter vi forøvrig også den jeg velger å kalle "den ordentlige hovedrollen", nemlig Bobby Sands(Michael Fassbender). Bobby Sands er en lederfigur blant de innsatte, og er personen folk forventer tar et tak for seg selv og sine "brødre".

Tidligere nevnte jeg Steve McQueens' bruk av kommunikasjon. Det er ekstremt lite direkte kommunikasjon i filmen. Rollene i filmen snakker generelt ganske lite med hverandre. Likevel har man ingen problemer med å forstå den kommunikasjonen McQueen faktisk har valgt å bruke. Han lar bildene tale for seg selv, og det fungerer som bare søder!

Hunger er rett og slett et helt fantastisk mesterverk. Det skal sies, det er nok ikke noen kommersiell Hollywood-produksjon som folk flest ser, men det er heller en film vi kloke og iskalde kan nyte og snakke om oss imellom. Hvis denne filmen ikke blir en "instant classic" hos hver enkelt er det bare å ringe 99523982, så skal jeg personlig kalle deg en forbanna idiot.

Kos dykk!

lørdag 7. august 2010

Synecdoche, New York

Aller først: Hvorfor i helvete skal man alltid oversette filmtitler i Norge? Jeg finner absolutt ingen god grunn. Filmer som "The Great Debaters" blir oversatt til "The Challenge", eller "Two can play that game" blir oversatt til "How to make your man behave in ten days". Man kan vel strengt talt ikke kalle det oversetting når det går fra engelsk til engelsk, men for eksempel dagens film, "Synecdoche, New York" ble oversatt til "New York i et nøtteskall". Det skal jo selvsagt også sies at filmtitler aldri skal oversettes direkte, og derfor oppstår eksempler som "Finding Nemo"/"Oppdrag Nemo", men mitt spørsmål er hvorfor vi i alle dager prøver å gjøre om på titler hele tiden?

Så, Synecdoche, New York.
Jeg har ventet med å skrible om filmer som for eksempel denne filmen av frykt for å ødelegge. Har en sjuk mengde filmer jeg forguder, men ikke tørr skrible om av frykt for å fucke opp en filmopplevelse man kan komme til å huske lenge. Likevel, Synecdoche, New York må ut.

Dette er kanskje den mest absurde, bisarre og vakre filmen jeg noen sinne har sett, og derfor vanskelig å beskrive uansett antall ord.
Filmen handler om Caden Cotard (Philip Seymore Hoffman), en deprimert teater regissør som sliter med sterk dødsangst. Hans første kone(Catherine Keener) stikker av med datteren deres til Tyskland der hun er en kjent kunstner. Samtidig vinner han et stipend som gir ham muligheten til å sette opp et gigantisk teaterstykke, et teaterstykke han ønsker å bli husket for. For det er Caden Cotards største frykt; å ikke bli husket for noe, men å bli født og dø, uten at noen vil vite at du noen sinne har eksistert. Samtidig møter vi en gjeng andre karakterer som også må bli nevnt: En forstyrrende innpåsliten psykolog (Hope Davis), kvinnen han egentlig burde giftet seg med (Samantha Morton), kvinnen han faktisk giftet seg med (Michelle Williams) og verdens aller dyktigste stalker (Tom Noonan). Sammen bidrar de til å lage kanskje verdens beste, og mest absurde film.

Filmen er skrevet og regissert av Charlie Kaufman, et geni av andre dimensjoner. Han er stort sett kjent som manusforfatter, og har klassikere som "Eternal Sunshine on the Spotless Mind", "Confessions of a Dangerous Mind" og min personlige favoritt: "Being Jon Malkovich" på CV'en.
Men med Synecdoche, New York valgte han å gjøre alt selv, og med et manus som ville fått trangsynte jævler til å blø neseblod av regisserer han et absurd mesterverk med så mange mørke og ubrukte metaforer, og et mørkt mørkt lag med Kaufman-humor. Med andre ord; pur nytelse for personer med steinharde mørke sjeler.

Som en avsluttende kommentar har jeg prøvd å tegne et bilde av hva Synecdoche, New York ble gjennom mine øyne:
Synecdoche, New York er som om en fyr med kraftig downssyndrom malte et ekstremt rart maleri, og alle kunsteksperter bare lo av ham, men egentlig hadde han en forbanna klok baktanke bak hvert enkelt penselstrøk. Filmen viser hvordan det absurde kan være jævlig forstyrrende men samtidig ekstremt nydelig og vakkert.
 
Bloggen Filmhåvis er en del av Kim von Klev-bloggnettverket