Jeg har så og si alltid elsket David Fincher, hvert fall etter han "gjennombrudd" med Se7en. Da han fulgte opp med FIght Club var det meste gjort for min del. Da jeg hørte ryktene om en film om Facebook var jeg ekstremt kritisk, selv med Fincher som regissør. Heldigvis kunne jeg ikke tatt mer feil.
The Social Network er noe av det seigeste og mest krevende jeg noen gang har sett. Filmen er i hovedsak en eneste lang dialog der replikkene spretter ekstremt enkelt og så raskt at teksting bare er unødvendig og stort sett bare i veien, noe den egentlig veldig ofte er uansett film.
Manusforfatter Aaron Sorkin fikk æren av å gjøre Ben Mezrichs bok til et feiende flott manus, og fyttihelvete for et manus han har laget. Selv uttalte han at "dette var et manus som Shakespear egentlig burde skrevet, men at han heldigvis fikk æren", og det skal vi menneskelige jaggu være glade for.
Aaron Sorkin og David Fincher, assistert av en gjeng fryktelig dyktige skuespillere, har sammen visualisert noe av det vakreste og mest psykologisk brutale som er produsert på fryktelig lenge. Jesse Eisenberg viser nok en gang at han kan spille alt fra "comic releaf" til fyren som folk flest liker og ønsker alt godt til et psykologisk og kynisk nervevrak av et beist, som feks Mark Zuckerberg, en av Facebook-grunderne. Noe som er desto imponerende er at Eisenberg rett og slett får sympatien min som den iskalde og kyniske Mark Zuckerberg.
Samtidig vanker det Oscar til Andrew Garfield for hans bi-rolle som Eduardo Saverin, den andre Facebook-grunderen. Garfield viser den mer virkelighetsnære siden av The Facebook, noe som trengs mellom alle de kvikke og kyniske replikkene og handlingene. Med to såpass fabelaktige skuespillerprestasjoner er det bare å gi Fincher stående applaus (evt stående knips) for hans magiske prestasjon der han klarer å vise sider ved to såpass forskjellige roller, med helt forskjellige tanker og meninger som faktisk ender opp med et gigantisk søksmål seg imellom, og klarer å få meg til å bli sympatisk overfor begge to.
Samtidig viser Justin Timberlake at musikk virkelig ikke var hans greie, og at han heller bare burde hoppet rett til filmens fabelaktige verden. Han stjeler på ingen måte filmen, men fungerer ypperlig som en kjekk grunder som underholder i de stedene filmen kunne gått i dvale, noe den heldigvis aldri fikk tid til å gjøre.
Avslutningsvis må manusforfatter Aaron Sorkin få drøy kudos og oppmerksomhet. Måten ingen dialoger mister tempo og energi gjør dette til et manus som kunne underholdt uten resten av filmen. Får ikke denne mannen en Oscar skal jeg personlig på en eller annen absurd og guffen måte få samtlige involvert i Oscar-nominasjonene til å be om unnskyldning, for dette er så og si helt perfekt.
Kino folkens, kino!
