The Kings Speech

Årets store blogg-comeback er et faktum, hvis det i det hele tatt er lov å si. Det har blitt sett mye film siden sist, og skal prøve å oppdatere litt oftere enn det som har foregått tidligere.

I tillegg, som den store Oscar-hora jeg er, må de oscarnominerte ses og kommenteres. Har allerede kommentert The Social Network, etter min mening 2010s desidert sterkeste film.
Nu kommer The Kings Speech, eller "Kongens Tale", som den så døvt har blitt oversatt til her i det ganske land.

Filmen er regissert av Tom Hooper, en relativt ukjent mann frem til i 2009 da han regisserte "The Damned United" som fungerte som en slags gjennombruddsfilm. Hooper har regissert drøssevis av serier fra før, og regisserte i 2008 HBO-serien John Adamns, en fabelaktig serie om de første 50 årene til USA. Fyren har lang og god erfaring med andre ord, men har vel aldri fått den helt store filmen og det virkelig store gjennombruddet. Hvis det ikke kom med The Damned United, kommer det definitivt nå.

The Kings Speech er en aldeles nydelig regissert film, og det er ikke tilfeldig at filmen har mottatt hele 12 Oscar-nominasjoner, blant dem Best Motion Picture of the Year, Best Achievements in Directing, Best Achievement in Cinematography, Best Achievement in Editing osv. Filmen er på mange så og si alle måter et mesterverk, med sin fabelaktige og nydelige bruk av kameravinkler og nærbilder for å understreke nervøsitet og sinne, samtidig som det gjør at vi kommer fryktelig nær hovedpersonene og jeg merket ofte hvor ekstremt mye sympati jeg fikk for Kong George den sjette, spilt av den fabelaktige Colin Firth.

Apropos Colin Firth, får ikke mannen sin første Oscar for beste mannlige hovedrolle etter denne filmen kan Academy Awards like greit legges ned, for dette er noe av det flotteste jeg har sett i film. Sammen med de tidligere nevnte virkemidlene og Firths ekstremt sterke rolle som Hertugen av York/Kong George, en mann som sliter fryktelig med en ekstremversjon av stamming. Dette har knust hans selvtillit, og kongefamilien skjuler hans store talevansker for offentligheten så lenge som overhodet mulig, helt til han iløpet av filmen ender opp med å bli Konge.

Lenge før dette skjer har den andre soleklare Oscar-vinneren dukket opp, nemlig Geoffrey Rush, fyren folk flest kanskje kjenner best igjen fra rollen som Captain Barbossa i Pirates of the Caribbean-filmene. Til dere som kjenner ham best igjen fra Pirates of the Caribbean-filmene, dere er tilgitt. Uansett, Rush spiller i denne filmen Lionel Logue, en talepedagog, om det er lov å si. Han skal hvert fall hjelpe den påtroppende kongen med talevanskene, noe som blir en relativt stor kulturkrasj, der Logue er en fryktelig folkelig og lite kongelig type, og George er en fryktelig kongelig, og lite folkelig type. Det er her det ekstreme skuespilleriet finner sted, og jeg vet jaggu ikke om jeg har sett bedre noen sinne. Spesielt elsker jeg sekvensene der Kong George traver rundt på kontoret til Logue og prøver å få ut frustrasjon ved å banne, en scene jeg forhåpentligvis aldri glemmer.

Til sist skal det nevnes at Helena Bonham Carter spiller kone, og påtroppende dronning i filmen, og gjør en flott, liten rolle, men etter min mening ikke er verdig en Oscar-nominasjon. Hun trekker på ingen måte ned filmen, men rollen er såpass liten og hun får ikke gjort stort ut av den heller.

Konklusjon:
Skulle en terning kastes ville den vist minst 6 prikker (en terning har ikke øyer!). Dette er virkelig noe av det aller flotteste jeg noen sinne har sett. Fabelaktorama! Fabelaktorimi!

Ikveld skal jeg forøvrig se en annen Oscar-nominert film, nemlig "The Fighter".