Oslo, 31. august

Da jeg gikk inn i kinoen i Kristiansand, klokken 12:28, var jeg bare en vanlig fyr uten mål og mening. Da jeg gikk ut av kinoen, 1 time og 34 minutter senere var jeg en mørkere og bedre versjon av meg selv. Oslo, 31. august er virkelig noe av det vakreste og beste jeg har sett på kino noen sinne.

Klokken var slagen 12:30. Jeg har nettopp hatt en kjapp samtale med en ansatt ved Fønix Kino. Han fortalte meg at dette var en såkalt "baby-visning", og at lyset gjerne var delvis på gjennom hele forestillingen. Jeg spurte om det var vanlig at folk tok med småbarn på kino. Han sa han skulle skru av lyset helt, bare denne gangen. Takk til deg kjære Fønix-mann.

Det satt to andre personer i salen da jeg entret sal nummer 4. En kvinne og en mann i 30årene. Vi satt alle på hver vår rad, rett bak hverandre. Hadde jeg vært en fotograf ville jeg tatt bilde av det og vunnet priser, for jeg vet det så nydelig ut.

Før filmen rakk å starte, hadde alle tre i salen hilst på hverandre, og jeg fikk en følelse av at vi skulle ta fly sammen et sted, og havnet tilfeldigvis på samme rad i flyet. Et slags "enveis" vennskap om du vil. Hele kino-opplevelsen ble et fabelaktig eventyr, men mer om det senere.

For, personlig har jeg ventet på denne filmen i over 2 år. Etter jeg tilfeldigvis plukket opp Reprise på veg hjem etter jeg var dust og skulket en time eller to i førsteklasse på videregående, har jeg dyrket Joachim Trier som en gud. For dere idiåtass er Joachim Trier mannen, regissøren, legenden bak filmen Reprise og Oslo, 31. august. Forøvrig skriver han også manus, og er en type regissør som gjerne har en finger med i spillet i absolutt alt som skjer. Sammenlikn ham gjerne med perfeksjonisten Wes Anderson. Med seg på laget har han så og si samme teamet som står bak Reprise. Eskil Vogt, en av Norges dyktigste manusforfattere, har nok en gang skriblet manus, og det er nok en gang fabelaktig. Det har selvsagt mye med skuespillerne som leverer replikkene, men det er noe deilig troverdig og enkelt over det.

Settingen i filmen, kort og enkelt: den handler om en eks-narkoman, eller, en narkoman som er på vei ut av rehabiliteringssenteret og hans reise inn til Oslo, byen han på mange måter hater og elsker. Filmen har et par deilige og vel fortjente pauser der man ser vakker film av Oslo og hovedpersonen vandrende, og en stemme forteller om sine minner i Oslo. Byen blir fremstilt på en fabelaktig vakker måte, og virker skremmende forlokkende og magisk.

Nå må det sies at Joachim Trier og Eskil Vogt ikke skal ha all æren for dette fabelaktige stykket film. Dette er en såkalt "remake" av en gammel fransk slager ved navn "Le feu follet", som igjen er basert på novellen med samme navn, skrevet av Pierre Drieu La Rochelle. Et knippe funfacts for dere spesielt interesserte.

Nå, over til filmen, som virkelig må sies å være et fantastisk mesterverk. Som nevnt tidligere er det noe enkelt og veldig troverdig over karakterene og replikkene til Eskil Vogt og skuespillerne i filmen, Anders Danielsen Lie, for å nevne én spesifikk mann som fortjener massiv ros. Jeg er ikke fyren som kaster meg på hetsen av Aksel Hennie og sier det er dumt han er/var med i så og si alt av Norsk film i en periode. Personlig synes jeg Aksel Hennie er en dyktig mann som gir de fleste filmer han er med i en positiv dytt, men når det kommer til Anders Danielsen Lie så har Aksel ingenting han skulle ha sagt. Lie gjør en så ufattelig sårbar og utrøstelig rolle, samtidig som han kan elskes i det ene sekundet og hates i det andre. Det er noe skremmende troverdig i hans rolletolkning av en narkoman. Utenom Anders Danielsen Lie er det egentlig ingen virkelige store roller som krangler med hans plass på skjermen. Denne filmen er fullt og helt Anders Danielsen Lie og hans reise gjennom Oslo iløpet av 24 timer.

Skal det likevel nevnes andre skuespillere, må Ingrid Olava og Hans Olav Brenner nevnes. Joda, de er kanskje ikke de dyktigste skuespillerne du kunne tenke deg, men de gjør en finfin innsats, og illustrerer glimrende et ektepar i en slags midtlivskrise der de ikke vet hvem de skal henge med, og hvert fall ikke hvorfor.

Prøver desperat å ikke gi ut noe som kan virke ødeleggende på filmen, og det gjør det heller vanskelig å virkelig få beskrevet hvor utrolig vakker filmen faktisk er filmet. Alt er perfekt. Bilde, musikk og ikke minst lydmiks. En scene som ble mye omtalt allerede månedsvis før filmen ble vist på Cannes-festivalen, viser hvor fantastisk lyd faktisk kan være. Her sitter karakteren Anders (hovedperson; Anders Danielsen Lie) på en kafé like bak slottsparken og hører på tilfeldige samtaler om helt meningsløse og uviktige problemer i forhold til sine egne. Det er noe ekstremt vakkert over hvordan lydmiksen er mikset sammen, der det går fra fullstendig kaos med flere titalls stemmer, til fokus på bare to personer som snakker om pianospilling eller at et forhold holder på å ryke. All ære til Gisle Tveito for tidenes lydarbeid i en norsk film. Han stod også forøvrig for lydmiks i Reprise. Har dere ikke sett Reprise, og det vil se Oslo, 31. august, anbefaler jeg på det sterkeste å se Reprise først, bare for å ha gjort litt research og opplevd hvordan Joachim Trier lager filmer. Der vil dere definitivt merke hvor mye fokus teamet har på lyd og hvordan den kan brukes for å trekke publikum tvers igjennom en hendelse i filmen. FLOTTFLOTTFLOTT!

Merker selv at ordforrådet mitt ikke er stort nok til å skrive dette. Beklager det på det sterkeste, men filmen er virkelig, VIRKELIG det beste fra Norge. Noen sinne.

Som en avsluttende kommentar vil jeg gjerne sitere min gode venn Kim da han beskrev sin følelse etter å ha sett filmen Synecdoche, New York. Følelsen var identisk etter Oslo, 31. august:
"Jeg satt mindblown etterpå i min lykkeemofase. Der hvor jeg kunne dødd der og da og satt pris på det, ettersom jeg hadde hatt en perfekt slutt på livet".

Se Reprise. Se Oslo, 31. august. Kos deg som bare rakkern. Cum i håret på stakkaren foran deg. Det er lov.

Takk for meg.
Ha en trivelig dag.

EDIT:
Kom aldri tilbake til eventyret mellom oss tre som satt i salen. Vel, det endte med at vi satt målløse gjennom hele rulleteksten, gikk rolig ut som om noen hadde satt oss på "mute". Kom på utsiden, tente hver vår sigg. Delte et par tilfredsstilte blikk og gikk hver vår vei, som tre nyfødte mennesker, klare til å møte dagen med et siklende glis i trynet. Nok en gang skulle fotografen ha vært der og dokumentert, for dette var den desidert vakreste og beste kinoopplevelsen jeg noen gang har hatt, og sannsynligvis noen gang kommer til å ha.