10 dager med 10 dårlige filmer, dag 3: Charlies Angels: Full Throttle

Charlies Angels: Full Throttle er en ekte oppfølger. Det vil si at den ikke gjør som Behind Enemy Lines 2. Den stjeler ikke tittelen til en brukbar film, tar tittelen med til en mørk kjeller der de voldtar og torturerer den.

Neida, Charlies Angels: Full Throttle er en film som faktisk følger opp der den forrige sluttet. Likheten mellom Behind Enemy Lines 2 og Charlies Angels: Full Throttle er nok at at ingen av filmene burde blitt laget. I Charlies Angels' tilfelle burde ikke originalen heller blitt laget, men den slipper unna i denne omgang fordi filmen har Bill Murray og Sam Rockwell med i hovedrollene, og de redder faktisk filmen. Charlies Angeles: Full Throttle kan skilte med "fabelaktige skuespillere" som: Bernie Mac, Justin Theroux, Demi Moore og ikke minst Shia LaBeouf.

Nok om originaler og annet skitpreik.

Charlies Angels: Full Throttle er et bevis på hvordan regissører desperat prøver å skjule dårlige filmer med heite kvinnfolk.

I denne omgang er regissøren McG. Jada, du leste riktig. Regissøren kaller seg selv McG (Uttales: MækkGi). McG regisserte forøvrig også originalen, men den er vi ferdig med i denne omgang. Han har også regissert storfilmen Terminator Salvation, og jobber med flere nye prosjekter, så en skulle tro det er håp for McG, men ettersom kan kaller seg noe så vanvittig douchy, er det umulig å ta mannen seriøst.

Som regissør har han gjort mange feil. Forferdelig mange feil. En av de aller største var nok å la Ivan Goff, Ben Roberts, John August, Cormac Wibbnerley og Marianne Wibberley stå for manus og story. Det er noe av det aller aller verste jeg har hørt/lest (evt. opplevd). Jeg bruker samme setning som jeg brukte i forrige slakt, men denne gangen med en forferdelig tjukk understrekning: til og med Transformers-fans vil hyle av smerte av dette manuset. Ingen eksempler skal kommes med, ingen sitater skal kommes med. Dette må du oppleve for å forstå.

Tilbake til regien. Til dere som ikke vet hva Charlies Angeles går ut på, så er det tre spionjenter som jobber for en mann ved navn Charlie. Disse tre jentene er heite som få, og skal være forferdelig dyktige spioner, dvs de skal være kloke og kunne sloss. Jeg velger å fokusere på slossingen, ettersom klokskapen går på manus og jeg vil helst ikke tenke mer på manuset.

Sloss-scenene i filmen fortjener en egen sjanger, evnetult egen kategori. Det er greit at spioner skal være overnaturlig dyktige og holde en slags Übermensch-standard, men dette blir bare for dumt. Det er ikke det at de er så forferdelig overlegne, men det ser så forbanna jævlig ut. Det ser ut som om de prøver å lage en Hollywood-versjon av slossingen fra "Crouching Tiger, Hidden Dragon"(- en nydelig og sjuk kinesisk film), men det funker ikke i det hele tatt. Om det er latterlig dårlig animert, eller om det bare er helt jævelig regi, det vet jeg ikke, men fyttihelvete for en regissør som faktisk har gått fra filmsettet og tenkt: "Det der så bra ut".
DET SER HELT JÆVELIG UT! DRITTREGISSØR!

Over til skuespillerne. De forferdelige skuespillerne. Samtidig som at et av tidenes jævligste manus bidrar til å gjøre skuespillernes prestasjoner enda verre, så bidrar skuespillerne til at manuset virker som pur avføring. For å begynne med den jævligste av de jævlige: Cameron Diaz. Joda, hun skal virke blond, dum og alle de greiene der, men det får da være grenser. Sammen med Lucy Liu og Drew Barrymore danner de teamet av "engler" engler som skal sparke baller og se heite ut. Sammen beviser de også at filmer som Charlies Angels: Full Throttle er en av flere grunner til at manisk depresjon eksisterer.

I tillegg så kommer Bernie Mac og Shia LaBeouf inn i filmen som to av de mest unødvendige karakterene i filmen. Bernie Mac er ikke en morsom neger og Shia LaBeouf er ikke em søt/kjekk/digg ung mann. Og når man trodde det ikke kunne bli verre, så kommer Justin Theroux og Demi Moore dansende inn som skurkene. Justin Theroux, med en av de verste irske aksentene jeg har hørt noen sinne, og Demi Moore med en så fæl skurkefigur atte hjælp! Det er så mye faenskap at å beskrive det blir til slutt umulig.

Heldigvis, på en av de minste positive sidene jeg vet om, så sniker Crispin Glover seg inn som en gal stalker. Han sliter også med Trichophilia (Trichophilia: Personer som tenner på hår. Enten hår generelt, eller spesielle farger, frisyrer osv.) noe som gjør at man kan være så heldig å vurdere å trekke på smilebåndet.

Alt tatt i betraktning er dette en av de aller aller jævligste filmene gjennom tidene, og hvis jeg husker rett så går den inn under sjangeren "Action-komedie", en sjanger som får en ny mening etter å ha sett Charlies Angels: Full Throttle.

Se filmen, men vær advart, du kan ende opp med å se ut som dama i The Grudge eller Jan Teigen.

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 2: Behind Enemy Lines 2 - Axis of Evil

Behind Enemy Lines er en fabelaktig film, og har en fisefin slutt der de ikke lar ting stå åpent. Behind Enemy Lines 2 har derfor absolutt ingenting å gjøre med utgangspunktet, bortsett fra en skremmende lik tittel.

Behind Enemy Lines 2 - Axis of Evil er en drittfilm av usaklige dimensjoner, det er det ingen tvil om. Hvorfor er den så forferdelig dårlig? En herlig kombinasjon av regi, manus, skuespillere og story.

Vi begynner med storryen.

En satelitt som brukes av det amerikanske millitæret tar tilfeldigvis bilder over Nord-Korea og fanger opp bilder av det som kan minne om en atom-rakett. Dette skaper selvsagt liv og røre, og vi får se Presidenten ta beslutninger med drøssevis av eksperter og offiserer i Det Hvite Hus.

Samtidig blir vi introdusert til en gruppe NavySeals, en spesialstyrke som skal snike seg inn i Nord-Korea og sprenge opp en atomrakett. Allerede her begynner ting å surre for meg, ettersom sprenging av en atomrakett har såpass mange kjipe effekter at det ikke burde være noe en president sier ja til.

Spesielt ikke når han takker nei til et annet forslag der det blir anslått at rundt 500'000 Koreanere vil dø. En atombombe vil vel enkelt slå 500'000, i tillegg til å drive gjøn med flere fremtidige generasjoner.

For å gå over til regi og manus så er det ingen tvil om at vi like godt kan legge 70% av skylda på regissør James Dodson, som forøvrig ikke har produsert noe som helst siden Behind Enemy Lines 2, men for spesielt interesserte kan jeg si at James Dodson står bak "storproduksjoner" som "Quest of the Delta Knights" og "Catch That Kid", filmer som ikke fikk noen form for oppmerksomhet.

James Dodson gjør så mye feil at en nybegynner med et håndholdt kamera ville begynt å gråte. For å illustrere at biler kjører fort spiller Dodson av klippet i høyere hastighet enn normalt. Ikke bare mislykker han i å filme biler som faktisk kjører fort, når han prøver å jukse seg til høy hastighet er det helt latterlig enkelt å se.

I tillegg er manuset, som forøvrig er skrevet av samme elendige regissør: James Dodson, er så forferdelig grusomt at selv Transformers-tilhengere vil hyle av smerte, og det er ingen overdrivelse.

Heldigvis for James Dodson blir hans elendige manus og grusomme regi delvis overdøvet av forferdelig, forferdelig dårlige skuespillere. Hovedrolleinnehaver Nicholas Gonzalez, kjent fra Melrose Place hvor han fremdeles holder karrieren gående, er en kjekk jævel, men ikke noe mer enn det. Han får i tillegg hjelp fra Matt Bushell, kjent fra så og si alle serier produsert i USA, i tillegg til en nanorolle i Twilight.

Sammen er de et slags ubrukelig fyrverkeri som ingen egentlig skjønner vitsen med.

Som en kjapp konklusjon kan jeg enkelt forklare at denne filmen er et bevis på at absolutt alt som kan gjøres galt, ofte gjøres på akkurat den måten.

I motsetning til The Grudge så anbefaler jeg folk å se denne filmen, bare så man får se et ordentlig fullkomment rasshøl av en film.

10 dager med 10 dårlige filmer, dag 1: The Grudge

La det være sagt, jeg ser disse filmene så du skal få slippe unna, eventuelt bedrive selvskading og se dem selv.

Spoilere kan forekomme, men la oss være helt ærlige, The Grudge er av typen film som virkelig ikke kan "ødelegges" av spoilere.

Den var ødelagt lenge før regissør og kronidiot Takashi Shimizu tenkte på å lage originalen. Når vi først er inne på regissøren, så må vi nevne alle hans storslotte filmer. Hold deg fast, for dette er noe å se opp til!

Ju-on (Originalen til The Grudge), Ju-on 2 (en herlig toer av en allerede dårlig film), men det er nå ting virkelig begynner å gå til helvete. For som alle vet så elsker amerikanerne å lage remakes. Alt skal lages på nytt der folk snakker engelsk. Dette fordi amerikanerne rett og slett ikke kan lese sitt eget skriftspråk.

Tilbake til filmer av Takashi Shimizu, for han laget altså Ju-on, den japanske fullblodsversjonen av The Grudge. Han lagde også en oppfølger, men i tillegg til dette lagde han også den amerikanske versjonen, altså The Grudge. Personlig tenker jeg at her burde han ha stoppet for lenge siden, men Takashi Shimizu tråkker skikkelig i dritten å lager The Grudge 2! Her tenker du nok at all jævelskapen tar slutt, og den tar slutt for Takashi Shimizu, men idiotene i USA tok over stafettpinnen, og en mann ved navn Toby Wilkins lagde The Grudge 3 i fjor. Av erfaring så velger jeg å tro at det kommer til å bli laget en firer, og er vi skikkelig uheldige kommer femmeren også.

Nok om originalen, oppfølgerne og fremtiden.

The Grudge handler kort og ikke spesielt godt om en såkalt forbannelse, og som vi blir forklart i starten av filmen så blir en forbannelse skapt da et drap blir begått av raseri og sinne.

Filmen starter ved at vi får se en mann slenge seg over en balkong og blir drept av fallet. Det er faktisk akkruat her, bare 2 minutter og 20 sekunder ut i filmen, at det råeste foregår. The Grudge har nemlig en nokså brukbar intro, med masse svart hår som skal virke skummelt. For min del er det ikke skummelt, men heller relativt kult.

Problemet til filmen er derimot at dette er høydepunktet for min del. Herfra går det bare rett til helvete, og det blir aldri spesielt skummelt.

Begrunnelse:

Skuespillerne som er med stammer fra den stygge skrekkfilm-familien, en familie vi alle helst ikke vil ha noen form for kommunikasjon med. Det er nok kanskje derfor skuespillerne ser ut som de venter på at noe skal skje, istedet for å virke redde.

Hver gang sjelløse, albinojapanere dukker opp i bildet, ser aldri skuespillerne på noen måte redde ut. Redselen er rett og slett ikkeeksisterende. Det man uheldigvis får se er en gjeng amerikanere som ser ut til å se på en film, og de venter på at noe spennende skal skje.

I det en albinojapaneser immiterer en slange ned en trapp, og lager hese lyder med halsen (som forøvrig aldri er en skummel lyd. En lyd kan umulig virke skummel eller skremmende når hvert eneste menneske på jord kan lage en helt identisk lyd), ligger hovedpersonene (Sarah Michelle Gellar, kjent fra drøssevis av dårlige produksjoner, og Jason Behr som senere ble med i "storproduksjonen" "The Tattooist", en film jeg lover å ta opp ved en senere anledning)

klare på gulvet og venter som to hunder venter på at en tennisball skal bli kastet i deres retning. Det er provoserende, irriterende og helt forferdelig å se på.

Det skal sies, regissør og manusforfatter Takashi Shimizu skal ta noe skyld for at filmen(e) hans blir helt forferdelig dårlig, men med skuespillere som ingen heldigvis har sett igjen, bortsett fra i The Grudge 2 og sikkert i fremdtidige Grudge-produksjoner, så må skylden fordeles uttover hele produksjonen.

Den eneste skuespilleren som skal få kudos idag er:

(HOLD DEG FAST!)

Takako Fuji! Det uheldige kvinnemennesket som spiller en stygg og jævlig albinojapse som ikke skal ta noe kritikk for å gjøre noe feil, ettersom hun ikke har noen replikker, og bare er med i filmen for å få ukontrollerte rykninger og danse samtidsdans (det er i hvert fall det det ser ut som).

Ikke se The Grudge. Aldri se The Grudge. (Havner du i en situasjon der du likevel ser The Grudge, og en stakkars person velger å skrike eller bli redd, gjør følgende: finn en hard gjenstand, plasser gjenstanden med en hard bevegelse, gjentatte ganger, i fjeset til personen som skriker/er redd, for her er det nok dårlig storry og uheldige frampek til at generell skvetting burde være et fremmedord).

Iron Man 2

- En film der handlingen slukes av kjendisene.

Kjære godtfolk, dette er en oppfølger, og har du ikke sett eneren så foreslår jeg at du ser den før du ser denne, for uten storrien vil denne filmen være like meningsfull som algebra, og vi vet alle at algebra ikke gir veldig mye mening.

Iron Man 2 er en flott actionfilm, men skal vi sammenlikne med eneren så blir det litt i det kjedeligste laget. Filmen begynner godt med en herlig oppdatering på hvem som egentlig er med i filmen.

Tony Stark, spilt av Robert Downey Jr, viser at han fremdeles er en selvsentrerte drittsekken han var i eneren. Pepper Potts, spilt av Gwyneth Paltrow, viser seg som den bekymrede assistenten/sekretæren hun også var tidligere, så alt i alt har de store rollene fra eneren holdt seg godt, men det samme kan ei sies om skurken, Ivan Vanko, spilt av den legendariske Mickey Rourke, som dessverre ikke klarer å gjøre en så stor rolle som folk kanskje forventet av ham i denne filmen. I tillegg blir vi introdusert til Natalie Rushman, spilt av Scarlett Johansson, som blir brukt på samme måte som Angelina Jolie blir brukt i filmen ”Wanted”, og Megan Fox i transformersfilmene. Hun er der for å se heit ut og den oppgaven løser hun uten problemer. Men den stjernespekkede filmen stopper ikke her, for filmen kan skilte med navn som Don Cheadle, Sam Rockwell og ikke minst Samuel L. Jackson, og en skulle tro at med et slikt drømmelag av skuespillere så skulle alt fungere, men det gjør dessverre ikke det.

Vi kommer inn i historien på et tidspunkt der Tony Stark, som Iron Man, har hindret krig og kriminalitet over hele verden og seiler rundt i et hav av selvtillit, som om han ikke hadde nok fra før. Vi blir også raskt introdusert til Ivan Vanko, den hevnlystne russeren med et ønske om å svekke Iron Mans stjernestatus verden over, og lykkes raskt med akkurat det. I tillegg blir vi introdusert til Natalie Rushman (Scarlett Johansson) som blir brukt på samme måte som Angelina Jolie blir brukt i filmen ”Wanted”, og Megan Fox i transformersfilmene. Hun er der for å se heit ut og den oppgaven løser hun uten problemer.

Det er kanskje akkurat her mitt problem starter med filmen, fordi jeg blir rett og slett ikke helt overbevist av de forskjellige rollene. De klarer ikke selge handlingen, og jeg blir sittende og nyte de få sekundene Robert Downey Jr. får vise sine overnaturlige skuespillerevner, og ja, de er akkurat like overnaturlige som før. Downey Jr. gjør rett og slett en så sterk rolle at filmen blir verdt å se. I absolutt alle scener han er med i klarer han å stjele oppmerksomheten min, uansett om han er i handlingens sentrum eller bare står i bakgrunnen som en arrogant fjellvegg.

Filmen er forferdelig vanskelig å kritisere, samtidig som den er vanskelig å elske. Robert Downey Jr. gjør rollen som Tony Stark så godt at det er grunn nok til å forgude filmen, men samtidig er det andre som klarer å trekke den ned igjen, for eksempel Mickey Rourke i rollen som Ivan Vanko. Rourke sliter litt med den russiske aksenten, og allerede der mister han meg. Det skal sies at hans arrogante rolle har sin sjarm i noen få scener, men i akkurat disse scenene er også mesterskuespilleren Sam Rockwell, som har havnet i en rolle han virkelig ikke passer i. Sammen blir de dynamitt, men dessverre for filmen, blir dynamitten brukt i av en selvmordsbomber.

Som en konklusjon kan jeg bare si følgende:
Scarlett Johansen er heit som få, og Robert Downey Jr. setter stort sett alle skuespillere på plass med en av få ekstremt gode portretter av en arrogant, selvsentrert superhelt.
På en bakside så gjør resten av ”crewet” det vanskelig å like filmen, men jeg lar likevel kritikerterningen vise 4 øyne.